Dagens sterkeste scener utspant seg i reinroseheia lengst nord på Langskarven. Klokka nærmet seg åtte på kvelden, været dro seg mot regn, vi var slitne, tempoet var labert, men godt humør etter noen brunostskiver like under toppen på Gråurfjellet. Reinrosa blomstret friskt! En liten nydelig koloni omkring stien ved saltsteinen og det hvite blomsterhavet var pepret med den lekreste rosa fjellsmelle! Jeg ble bare liggende lenge med kameraet, ååh så flott!
Torhøtta var egentlig ingen større utfordring. Vi hadde bare brukt en drøy time opp den styggbratte lia fra bommen i Fossdalen. Som jeg sto der ved trimkassen, spekulerte jeg fælt på hvor lett den bakken gikk, vel hadde Borga dratt hardt oppover, men jeg er antakelig “kommet i formen”.
Vi tenkte å gå den merkete turstien videre opp til Langskarven, men det var en heftig vestavind, og det var mattid. Vi valgte derfor å gå myrene like under. Fant oss snart et bjørkekratt hvor vi laget hvert vår reir og hadde en lengre lunsj helt i le for vær og vind, med en fantastisk utsikt utover Lomundalen med Trollheimen bak.
Videre bortover og oppom Svarthamran var et fint og litt vått myrterreng, det var godt å gå og mindre vind her. Etter et par timer kom vi borttil bekken innunder Svarthamran. Vi satt her en stund med hver vår vaffel, ganske godt drikkevann i bekken. Studerte nøye ruta videre til topps på Gråurfjellet, så veldig lett ut på venstre sida, på kanten av tjønna.
Etter en liten time i lettgått fjellhei var klokka blitt nesten seks, og vi satt nå på 778 moh punktet og så feilen vi gjorde. Gikk ikke an å komme opp på den her nordsida, det var bare kort vei, men bratt ur. Skulle ha gått oppå Svarthamran og ryggen derfra til topps. Vi hadde det nå fint i sommerfjellet allikevel, så vi tusla ned igjen langs kanten ved tjønnene ned til bekken igjen.
Over kveldsmaten ble vi noe urolige for at været ville ta til å regne, begynte å skye over kraftig, det ble kaldere. Så vi endret kurs, gikk opp til den merkete stien for å følge den hjemover langs Langskarven. Ble mye bedre, tørr og fin fjellhei bortover. Så dukket reinrosa opp!
Oppmuntret av blomsterprakten fikk vi opp farten og etter en times tid var vi ved varden på Langskarven. Borga hadde fått ferten av endel sau, og småsprang bortover fjellet med meg på slep. Så vi tok oss en pause med de siste vaflene rett oppom Torhøtta, nå hadde været roet seg ned, det ble aldri noe regn. Utsikten over dalen mot Follsjøen og Snota var usigelig vakker i kveld:
På kanten av Torhøtta i ti tida på kvelden, begynte jeg å skjønne at det var langt nok hit, vi måtte ha gått raskt oppover. Nedi skogen rastet vi ved den lille orkidémyra, jeg var mektig imponert over det store arbeidet med å ordne turstien oppover! Jeg gikk ganske kjapt nedover, men klokka ble halv tolv på natta før vi helt utslitte kunne krype inn i baksetet på bilen og ta den siste brødskiva med brunost. Ah! 12,5 km viste gpsn, det blir endel lengre denne veien da enn fra Frekslia.
Dagens tur på gpsn. Markør lengst opp th er Prestlifjellet, en tur jeg gikk tidligere i år.
