Det var godt over tjue grader og nesten skyfritt da jeg kom oppi Resdalen i ellve tida idag. Allerede fra første stavtak kjente jeg at det skulle bli varmt og drygt idag, det var helt vindstilt.
Gjensynet med Vålåskaret var mektig og sterkt, jeg har ikke vært her på sju år. Jeg felte en tåre da jeg sto ved langfjøset, det var sommeren 2009 kvigene angrep Borga, vi kom aldri tilbake. Nå har jeg fått noen år imellom, Borga var satt igjen hjemme på Orkanger, det var vanskelig da de samme dyra kom bortil meg og snuste.
Så jeg bare hastet videre, opp kjente og kjære trakter via stikrysset til Mjukin, og oppå myrene. Mye molt! Ja, det var bare hard kart ennå, men her blir det bær!
Opp bratta og så utover Saudauden hvor jeg fant den gamle furua hvor jeg har rastet så mange ganger. Strødde utover utstyret og satt en time og koste meg.
Ingen særlig utsikt, hele Trollheimen helt ut til Raufjellet var dekt av et svart, stygt regnvær. Kommer det hit, blir det bråstopp på toppturen.
Slet meg videre i stekvarmen bortover Saudauden, så oppå fjellheia. Endelig litt vind! Satt meg ved bekken og funderte på utsikten. Mot Ilfjellet var det blankt og fint, men det var noe i vest jeg ikke likte. For nå begynte det å gli over mørke skyer fra den retningen. Jeg svingte av fra turstien for å gå oppå den lille framtoppen over Saudauden. Der oppå er så mye fin reinrose og rødsildre. Hvis været bedrer seg er det greit å svinge ned til turstien lenger opp.
Så da lå jeg der og fotograferte brearve;
Riktig hyggelig dette, jeg har ikke sett disse på “årevis”, har jo ikke vært oppi et snøleie på lenge! Tuslet videre i en riktig flott blomstring med moselyng og fjellmarikåpe.
Dette er dvergsoleie, en nokså vanlig plante i snøleiene
Men været ble slett ikke bedre, det begynte å småregne, så sprutregna det. Så eksploderte hele fjellet i et kjempebrak! Da var det slutt, jeg har vært uti dette været før, så jeg stappet fotoutstyret nedi sekken og tok raskeste vei nedover. Jeg var rett og slett livredd, siste gangen fikk jeg lynet bare noen meter unnå.
Nedi Saudauden var det litt lengre mellom lynnedslagene, klart dette foregikk rundt toppen. Men det regnet hardt og stridt, det var ikke mulig å ri av dette under fjellduken. Alle som var oppi fjellet var også på full fart ned, flere av dem ga meg noen oppmuntrende ord idet de løp forbi! Nede ved krysset til Mjukinn sto jeg et par sekunder i silregnet, jo det lynte fremdeles heftig rundt toppen, jeg orket ikke å slå meg ned i regnet og fortsatte videre nedover.
Oppi skogen oppom Vålaskaret ble det slutt på regn og torden, sola kom fram igjen. Kunne jo gått ned til setrene, men jeg fant meg heller en plass vei ei furu og brettet ut fjellduken. Hadde meg en lang matpause. Klokka var halv sju, jeg fantaserte om å gå opp igjen og bestige Mjukin. Det kunne gått greit, men nå som jeg hadde tømt sekken, så jeg at alt utstyret var relativt vått. Hadde nok fått litt panikk oppi fjellet, vært for snar til å pakke igjen sekken.
Det ble et vemodig farvel med Vålåskaret ikveld da jeg kom nedatt til bilen. Var jo akkurat her eventyret starta i 2002, et nytt liv i Resfjellet og Trollheimen. Det har alltid vært været som har skapt problem her oppi Resfjellet for meg. Den raskere traseen fra Storslåtta via Ogjehøyløa til topps har gjort Resfjellet litt mer tilgjengelig for meg, så jeg går den stien. Med dagens “bomtur” står fremdeles 21. september 2008 som siste gang jeg gikk på sommerføre til topps fra Vålåskaret.
Satt ei stund baki bilen og funderte, sola skinte så vakkert og lavt, nå i ni-tida var det nesten tjue grader, nesten vondt å kjøre heim så tidlig.