Sliter veldig for tida. Jeg sitter og mimrer over resultatene fra mitt ny liv i 2002, etter femten år i rus. De lange gode fjellturene atti fjella i Trollheimen. De fantastiske turene til Okla, Sula, Blåhøa, Trollhetta. Skjønner ikke hvorfor inspirasjonen er — borte. At man sliter med en stygg beinhimmebetennelse, er ingen unnskyldning, etter hver topptur som blir gått, slipper de værste smertene dagen derpå.
Nede ved Reitan var klokka blitt over elleve,som vanlig tar det tid med meg å få hodet i retning ut på tur aldri sur. Hadde funnet noen gamle bilder fra Hallvardssætra, en tur jeg gikk i 2002, det måtte da gå an med vonde fota?
Som vi nå gikk med tempo opp de første bratte metrene seterstien fra Reitan, merket jeg godt at formen var inne, jeg gikk lett, været var så perfekt småkaldt på 5 grader. Hadde lagt igjen stillongsen, gikk i aclima sine mamelukker i varm deilig ull. Et perfekt valg for en slik småkald høsdag!
Halvveis opp bratteste lia, kom smertene for alvor, og jeg måtte ned på kne for en lengre timeout. Borga var helt i formen igjen etter siste tur, hu bare trippa rundt meg og ville videre. Vi fikk nå det da. Slet meg opp til utsiktspunktet, der den nye skogsveien kommer opp, segnet ned igjen og skrelte en banan. Det hjalp godt.
Oppe ved bekken var klokka blitt godt over ett, så vi gikk bort til rasteplassen vår under den store furua. Strødde utover fjellduken og matpakka og termosen. Så med stor glede at temperaturen var hele 14 grader, og med sola varmt i fjeset ble det en riktig hyggelig lunsj.
Tusla videre inn i marka, først over den såpeglatte “brua” over gammeldemningen, så ned til Rovstjønna. Det var allerede blitt frost i myrene, og i kanten av tjønna var små isflak. Men mye overvann!
Stien gikk nede ved tjønna, og den var under vann en bra bit på østkanten. Men vi kom da fram til hytta, og tok oss en god pause der. Var så varmt og deilig i solveggen her. Borga var bare såvidt kommet igang, lett å se at hu kunne gått langt idag. Noe Hallvardssætra var bare å glemme, ville gått dit på en halvtime med friske bein, dagen var nok gått, sola nappa nedi i furutoppene på andre sida av tjønna.
Tilbake gikk vi via hytta oppå kanten og fant stien til Rokollen bak den. Synes jeg gikk raskt og greit bortover, den siste kneika måtte jeg ned på kne igjen for å dra ut smertene.
Kom til utsiktpunktet på Rokollen 356 moh klokka fire. Jeg måtte rope et par store hurra inni meg, tvilte sterkt på om jeg ville greie dette tidligere idag. Men nå var vi her, og gledet oss stort over seieren, at jeg ikke skal få denne turvirksomheten i blodet igjen er vanskelig å forstå! Satt nå der og kikket på byen vår, Vigor, Exolon, Sponplaten, Den Gode Hyrdes kapell, Bollakiosken, Bekkfaret, OSS, Follo, Domus, Moan, Barneskolen – jo det begynner å bli litt størrelse på tettstedet.
Det kom til stadighet folk, alle hadde det travelt var lett i tøyet og uten sekk, alle var blide og glade, hilste så pent. Jeg drøyde toppgleden litt til, gikk fram på kanten og studerte Trollheimsfjella med stor lengsel. Idag var det jo ekstremt klart den veien, lett å ta ut Trollhetta, Blåhøa og Snota.
Videre til Snota;
Fikk bare tusle nedatt vi også. Det blir visst mørkt i sjutida. Nede ved bekken så jeg at det var lagt ut to brede planker over, så det ble greit å komme over den. Møtte mye folk nedover som var på vei opp en rask trimtur. Hadde bra fart den øverste biten vi også, lenger ned ble det tregere, sleip vei og mye stein, skumring.
Nede ved Reitan spiste jeg de siste brødskivene over den fine røde solnedgang utover Orkdaln. Den har sin sjarm denne bygda også, kunne vært ei god stund her. Men vi fikk nå gå ned til bilen vi også, ha oss heim og finne fram mandelpoteter og wienerpølser. Bra middag etter en slik høytidsdag i Strandafjella!
