Endelig, et tilbud om fjelltur atti Trollheimen!
Og hvilken dag, det var såvidt pluss da vi kom ned til Minilla, helt klart. Nysnøen lå oppi de høgste fjella fra ca 1300 moh. Stolheisen ble igjen et kjempeskrekk, Borga ville absolutt ikke oppi den nei. Men med noe handfast hjelp fra turkameraten, fikk vi tvunget henne oppi og over elva bars det, endelig!
Gikk TT stien opp til seterveien, så gikk vi halvveis inn til Svartdalssetren, før vi tok oppover mot fjellet. Hadde en kort drikkepause oppe ved hytta. Vi ble helt bergtatt av utsikten;
Ruslet vider opp i snaufjellet. Oppi TT stien under Grønlihåmran kom det stadig folk gående. Mange av de var vel på høstferie og skulle på Gråfjellet. Vi to og Borga gikk mot Vardhøa, nå var tida for hovedrast, så vi gikk oppetter et bekkedrag for å hente vann. Reidar skulle koke kaffe til oss:
Det var en underlig stemning å se den gamle mann styre med svartkjelen. Jeg tvilte på om han ville få fyr, som han laget det lille bålet oppå rabben inni et par steina. Kaffen kokte før jeg rakk å somle fram kamera som lå ved siden av meg.
Vi pratet lenge og vel om de nysnøklledte fjella rundt oss. Jeg var spesiellt interessert i Reidars siste toppturer, nå nylig Ruten og Ura.
Etterhvert samlet vi greiene og ruslet til topps. Vardhøa er en perle, et fantastisk utsynspunkt på kanten av Skrikdalen, rett under Gråfjellet. Det ble mye fotografering på toppen, tårene trilla, jeg hadde helt gitt opp håpet om flere toppturer i Trollheimen. Så var jeg her igjen, med sola i auan, og myste mot de kjente fjella Okla, Hemre Kamb, Blåhøa, Svarthetta og Trollhetta som så vidt stakk opp bak Svarthetta. Ikke til å tru at jeg med mine ødelagte bein skulle være her igjen, rett bort over Minilldalsmyrene var jo Høghøa, en topp jeg greide relativt lett i sommer. Hadde store planer da…..
Kunne blitt her lenge idag. Det var godt over ti grader og vindstilt. Mye folk i fjellet, de gikk turiststien rett bak oss, skulle vel på Gråfjellet de fleste av de.
Etterhvert ruslet vi ned i sør, nedpå framtoppen. Ville ta brattast veien ned til setrene. Gikk veldig fint det. Litt ustyrlig bjørkekratt øverst, men så var vi nede i seterbjørkeskogen, glissen og fin. Fant enkelt stien fra Skrikdalen og gikk den borttil Svartdalssetrene.
Ved setra var bonden i full aktivitet med vinterveden og laget mye lyd. Så vi gikk rundt og satte oss ved seterbekken og oppsummerte dagens sterke opplevelser over den siste skiva med brunost.
Det er her, Trollheimen er for meg. Dette er den finaste plassen på jord. Etter alle turer ved og omkring Citta Eterna, eller lokalt Myrøkja, Saksa, Tenorlifjellet – er det hit hjertet mitt alltid vanker. Det er her jeg startet livet, det er her jeg fant det på nytt i 2003. Så det var sterkt å være her igjen, tenke på alle de gode minner innover fjella her. Selvom vinteren nå trekker inn for alvor, var det kanskje dagens tur som ga styrke i sinn til å se en ny vår vil komme, gi ikke opp, snart kommer rødsildra igjen oppi Pikfjellet.
