Endelig var tiden kommet igjen. Dagen jeg hadde ventet på siden advent 2016. Vi skulle på tur, skitur til fjells!
Det var en så fortryllende vakker lørdag. Sola skinte fra sterk blå himmel, kun et par dovne hvite høye skyer. Vi kjørte oppå Hemkjølen Parkering. Temperaturen var så vidt på minussida. Så det var enkelt å smøre, blålilla, jeg fikk en ekstra desj, turkameraten var godt trent og smurte bare i festesonen.
Så suste vi oppover mot de store myrene på Hemnkjølen. Jeg gikk alene med naturen og mine rare tanker. Borga ble spent for naboen, de ville ta en rask tur oppå Ommsfjellet. Det rev og slet en iskald gust oppå myrene så jeg tvilte litt på det toppturprosjektet.
Endelig oppå myrene, suste Borga raskt ifra meg. Jeg ble helt alene med alle trimmerne. Skisporet var bare fantastisk, nypreparert og løypelagt med stor tråkkemaskin, her var plass til alle! Jeg har slitt med svinvond beinhinnebetennelse i venstre foten etter all gåinga på hålka og hard asfalt. Dette kjente jeg lite til idag, bare det var jo en enorm lettelse!
Alle sammen, hunder, barn, vennlige mødre og rastløse fedre, bare svisjet forbi meg. Det gikk tregt med meg. Jeg gikk jo bare der uten mål, med en mening, koselig tur. Prøvde etter beste evne å gå “riktig”, finne en skiteknikk som ga god fremdrift uten å bruke for mye krefter. Altså langtursteknikk. Tror jeg kom inn i en bra rytme, men jeg ble snart veldig sliten i armene. Kjente godt at det er gått et helt år siden sist jeg var på ski.
Det var jo så fint fotovær, det ble mange stopper for å forevige vakkerheta. Enkelt å eksponere, kanskje litt vel mye lys, og allverdens kontrast.
Etterhvert kom jeg på andre sida av myrene. Magen varslet tida, den var halv ett, på tide med brunost og deilig varm te. Med den sprettkalde vinden ville det bli en utfordring å finne le for en bedre lunsjrast. Jeg var nå innunder Sæterslettet, lurte på om jeg skulle fortsette sporet oppi bakkene for å finne rasten min der.
Det ble til at jeg tok den nedpå myra. Fant ei uttørka gran og laget meg ei god og vid sittegrop. Der satt jeg da, for en stakket stund i en intens lykke med tekoppen min, med tåra i øynene, endelig så ble det da tur atti fjello på meg ! Kunne sitte lenge her ja, bare latt humla suse og verden gå sin skjeve gang.
Etterhvert samlet jeg meg og stappet maten nedi sekken og tuslet hjemover myrene.
Det gikk så det suste. Nå var løypene godt oppgått, greit å gå. Litt gjenblåst somme steder, den løse nysnøen fløy lett i den kalde vinden. Nedover mot parkeringa, merket jeg til min glede at jeg fikk da til å renne på skia! Ja, ja, det gikk jo tregt da.
Og ved siste kneika kom Borga travende med naboen på slep. De hadde hatt en fantastisk dag oppi Gryta. Omnsfjellet ga de opp, rett og slett for mye kald vind oppi fjellet.
Ved bilen ble vi skjønt enige om at dette hadde vært en fantastisk dag. Må få til flere slike!
Må nesten få gratulere med skitur! Vet det betyr veldig mye for deg å komme ut på turer igjen. Kjekt å se at du har kommet deg til fjells!
Selv hadde jeg nok fått store problemer med bare inneliv. Glad for hver dag jeg kan komme meg ut på tur.
Beste hilsen
HE