Idag skjedde det største i mitt liv siden alle de rare sykdommene startet for fullt rundt 2011. Vi lå der og duppet i solsteken, ganske så blikkstille, ingen lyd fra sivilisasjonen, kun en skiløper svisjet forbi. Hadde nettopp hatt en god matrast med vår vante brunost, salami og Lady Grey. Og lå nå og strekte oss i lyngen. Det er akkurat det som skjedde, assosiasjoner til glade turer først på 2000 tallet langt baki Trollheimen. Jeg ble helt lam av glede, tårene trillet av glede, endelig er jeg der, på fjelltur, dette er livet!
Vi var ikke langt hjemmefra. Vi var nordvest på Våmyra, bare et par timers tur fra Råbygda. Vi hadde startet halv elleve fra P-plassen ved Tunga:
Men dette lynghei-furuskoglandskapet er så fint, uberørt og ganske likt den naturskogen jeg har gått i oppi Resdalen og Heldalen, det var som å komme heim igjen!
Annølkammen var målet idag. Med ski ville det blitt en lett og fantastisk tur. Men da vi kom til Restfurua, skjønte vi at det ikke ble noen topptur. Herfra var det skiføre, nå i elleve tida ennå fast og fint tørt blåswix føre! Videre opp til Skorva fløy jeg, vel, har fått opp tempoet betydelig, på den hardtrampa snøstien gikk det kjapt oppover idag. På stubben ved Skorva, kikket vi på muligheter for en tur til Skorvtjønna. Ski en flott og lett tur, vi ville slite alvorlig til fots.
Så vi tok bare en styrkende tekopp og gikk videre, jeg måtte se hvor alt folket hadde gått. I det samme kom ei raskt gående oppover med ski i hendene og sa hei så glad. Rett oppom, på Maritmyra, spente hun på skia og suste videre innover. Det ble ingen sus fra oss, uten den hardtrampa stien måtte vi ha snudd. Vel oppå framkanten av Våmyra, ved skiltet til Skorvtjønnåsen, ble påskefølelsen i sterkeste laget. Hadde jeg tatt feil, var det langfredag 12. mars idag? Jeg har ikke sett så bra skiføre i Orkdalen på mange år. Ennå i 12 tida med sola stekende nesten skyfritt var det tørt silkeføre bortover myra og særlig innover skogen!
Vi prøvde flere ganger å gå en runde utom stien, men Borga sank ned til magen. Så vi holdt oss til stien, skrudde opp tempoet, det var så lett å gå. Terrenget her oppå Våmyra er mye likt Vidmyrene, vi ble helt overvelmet av lykke av å endelig være på en lang fjelltur! I vest ruvet de kjente Omsfjellet, Jamtfjellet, Kokkstein og Svartfjellet bak Sognlia. Alle fjella var så drivkvite av snø, ikke en barflekk noen sted.
Utpå myrflata krysset skispora vidda. Folket hadde gått ved snøstien hit og så spredd seg utover, enten i retning Lomtjønna eller Annølkammen, vi så flere skispor i den retningen.
Nå nærmet klokka seg ett og det var tid for mat. Vi var nå utpå nordvestkanten av Våmyra, vi ville snart ha Fjellkjøsvatnet rett ned. Jeg har ikke vært akkurat her så mye, hvor var nå trimkassen, det ante meg at den var like ved.
Ettersom det var ganske stilt i været og lite skyer, sterk sol, laget vi oss et rede i lyngen i myrkanten og ble der en hel time. Jeg hadde nådd dagens mål, vi som ikke hadde med ski, hadde bare ett valg, følge den opptrakka stien. Jeg ble helt matt av lykke der jeg lå i lyngen og kikket på de snøkledte fjell rundt meg. Dette var virkelig livet, god og sliten etter en dryg tur opp fra våren nedi dalen, ligge her langt atti fjellet, bare kose seg, lenge!
Trimkassen var ikke langt unna. Vi samlet oss etterhvert, brukte god tid på å pakke sekk og ha på oss votta og lue. Gikk videre — trimkassen var bare noen meter unna der vi hadde rasten! Ja, ja, så fant vi nå ut at det hadde vært mye folk her, hver dag i det siste, mange idag også. Dette er vel ett av hovedmålene for folk på denne sida av dalen.
Heimatt var det bare ett valg, snøstien. Men jeg ville ikke gi meg helt, før vi gikk oppå Engelstrupen svingte vi av stien og labba i snøen oppå den lille åsen før Annølkammen. Borga ville ikke det, hu gikk rett nedi snøen, den var jo blitt våt nå ettermiddagen.
Det ble bedre da vi kom oppå åsen, tynnere snødekke og endel åpne rabber. Nå fikk jeg se hvor skifaret går, det var ganske mange skispor oppå her i retning Annølkammen. Jeg ville se litt på utsikten, og fikk dette bildet av Resfjellet, Svarthetta midt på og Blåhøa. Jeg ser jo Blåhøa godt fra Rokollen, men det er altså herfra en ser Svarthetta så godt!
Vi cruiset ned til Skorva igjen med lange steg, Borga var glad igjen, fikk strekke litt på beina! Ved Maretmyra ble det stopp igjen. Plutselig fikk jeg i øyekroken et fantastisk påskemotiv, jeg måtte nedpå myra og knips Borga i lav motsol med mobilen for Instamatic. Bildet ble da slett ikke værst:
Tok oss en lang rast her mens vi holdt på med fotograferingen. Som jeg fikk den store åpenbaringen oppå Våmyra, ble det enda sterkere her nedi. Her var det stille, lavere sol og det luktet vår!
Nå ble det endelig full fart hjem Borga! Skiløperne hadde tydeligvis hatt det gøy nedover, alle hadde rent ned og forbi Skorva nesten ned til Restfurua. Vi så flere skipar inni skogen, og skisko komme løpende ut og nedover. Ja, ja, vi har ikke den farten Borga. Men det gikk kjapt med oss likevel, jeg småsprang nedover snøen bare for å teste formen, joda, kroppen er igang igjen den!
Ned ved skistadioen, måtte jeg tre av bak ei gran. Da kjente jeg lukta, pors! Har opplevd dette flere ganger i livet, en stille stund og man finner botanikk som egentlig ikke skal finnes der. Jeg så bare to små busker, jeg må hit igjen og se om jeg finner flere. Pors er ganske vanlig i kystheia ytterst i Snillfjord og går inn til Geita. Men at den sto så langt inni fjorden var jeg ikke klar over.
Klokka ble sju ikveld også. En fantastisk dag ! Hvilken vår det skal bli i år!
