Etter en hyggelig prat med bonden på Kusetra, vandret vi oppover forbi Gammelånna i et vakkert hav av hvitveis i sin beste blomstring! Klokka var over elleve, det nærmet seg tyve grader og jeg var som vanlig alt for sent ute.
Ikke langt oppom Kusetra, fant vi ut at selv om halve mai er passert, så er det skiføre og mye snø ennå. Gikk forsåvidt greit å følge den umerka turstien inni den tette granskogen opp til ca 300 moh. Derfra var stien dekt av meterdyp, løs vårsnø oppover bekkdalen mot Knepphaugen. Jeg ga vel opp å finne stien, gikk der det falt seg naturlig og letttest mulig for meg og Borga. Men det ble drygt oppover! Det var her stien gikk fant vi ut, stadig fant vi den mellom alle snøfonnene oppover.
Et sted måtte vi over bekken for å komme over mot selve Gjømshøgda. Først oppå de flate myrene var det en naturlig trase sørover, lenger ned var det uframkommelig bekkegjel med grov granskog på andre sida. Så da vada vi i djupsnøen over og tok bratt opp til den lille furukollen. Satte oss til der med en lengre matpause. Borga var allerede utslitt og sovnet nedi reiret sitt. Jeg var så lykkelig, selv med store smerter i venstre foten akkurat nå, så hadde jeg gått disse timene oppover i løssnøen ganske uanstrengt. Alle dagene med korte turer i myra hjemme, hadde gitt med en solid fysisk fundament! Dette skal bli litt av en fjellsommer!
Videre til topps var det egentlig få valg, hele fjellet er et gedigent stup vestover, så det var enten å gå den tørre furukollen utover mot Hostovatnet, da ville vi kanskje komme borti den merka turstien fra Gjømsan. Det ville bli minst en times lengre tur, og klokka nærmet seg tre, så vi måtte ta beinveien. Rett og slett rett opp bratte fjellheia opp til 500 moh. Det ble et slit spesielt for Borga, jeg prøvde å gå litt utpå de snøbare myrene, men på slutten måtte vi bare krafse oss opp bratte bjørkelia i djupsnøen.
Endelig oppe satte vi oss ved den lille varden og tok oss en velfortjent tepause etter slitet. Da så vi merkinga, rett oppom oss. Stidele, en sti ned til Gjømsan, en ned til Vikan. Vi hadde gått akkurat riktig traseen opp fra Vikan, helt fra bekken nedi dalen. Stolt av det!
Videre til topps ble en grei søndagstur ilag med mye fjellfolk som hadde gått normal veien fra Gjømsan. Nydelig fjellhei, greplyng hei uten særlig bjørkekratt. Stien holdt seg litt på nordsida, der lå det ennå endel snø. Den skulle bli god å surfe raskt nedigjen på!
Klokka var blitt fem da vi sto på toppen av Gjømshøgda 635 moh. En ufattelig lykke, gledestårene flommet vilt, endelig, endelig hadde jeg greid en av de hvite diamanter, jeg var tilbake langt atti fjello! Og sang det jeg greide;
No ser eg atter slike fjøll og dalar
som deim eg i min fyrste ungdom såg,
og sama vind den heite panna svalar;
og gullet ligg på snjo, som fyrr det låg.
Jeg spedte på med et par strofer av;
Kom, mai, du skjønne, milde,
gjør skogen atter grønn!
Var nok et særsyn der vi satt, hva nå folket som strømmet forbi trodde, Gjømshøgda er ikke lange biten, vi hadde gått litt over 4 km så langt, fra Gjømsan er det det halve både i km og anstrengelse. Men det betydde så mye for oss etter år med sykdom og forsømmelse, endelig komme seg på en real fjelltopp man kan ta på Trollheimens storslåtte fjellheim, se på dette bildet:
Det å begynne å tusle hjemover, det var tungt. Ettersom klokka nærmet seg seks, måtte vi nesten det. Jeg funderte mye på å gå ned til Gjømsan, det ville tatt en liten time, men noen skyss derfra hadde vi jo ikke. Så det ble en herlig frisk surfing på den faste snøen ned til stidelet, og nedi dalen på våt, våt vårsnø.
Vel den var ikke så ille, vi fikk nesten opp surfetempo nedover mot bekken, småsprang nedover det vi turde og Borga hoppa og spratt rundt meg! Nedover skogen gikk det tregt i snøhavet, vi var gått lei begge to. Sånn i åtte tida nærmet vi oss gården, jeg gikk nå der og surret i mine egne tanker om vær og vind, da vi holdt på å stange inn i en rask markavandrer på vei oppover!
Det var bonden, begynt å bli redd for at vi hadde tullet oss bort. Neida, vi var på sporet vi, men det tar sin tid med oss. Han fortsatte videre oppover, vi gikk bort til ei svær gran for kveldmaten vår. Ennå var det over atten grader i den fenomenale vårkvelden, ville nyte den i det lengste. Vi summerte opp dagen her, og var enige om at dette var begynnelsen på livet, endelig var jeg der jeg hadde drømt om i hele vinter!