Vi klarte å rote oss uti kystheia idag også, et minne fra tiden atti fjello lokket så. Oppi Åremmen i elleve tida var det over tyve grader og blikkstille, jeg angret så, men vi fikk nå gå oss en tur til Åremsvatnet. Kanskje vi fant igjen turstien til fjells?
Det gjorde vi aldri. Stien gikk til de to hyttene, en ved vatnet og en litt oppom. Nå angret jeg enda mer. Varmen kilte nå på 25 graders streken, fluer surret som gale og mangen blinding snek seg oppå armene mine og bet til. Og Borga var helt omtåket av varmen, peste bare verre.
Vi kunne ikke sitte her nede ved vatnet, så jeg krafset oppover krattskogen for å komme oppå den lille snaurabben oppom hyttene.
Der oppå ble vi sittende lenge. Her var en deilig trekk som gjorde det levelig. Og utsikten var så fin nedpå vatnet og utover Åremmen mot Rissa. Jeg burde vel egentlig avslutta turen her og tuslet ned igjen. Men dagen var altfor ung ennå, og nå begynte jeg å kjenne meg igjen!
Rett nedpå myra, bare noen titals meter fra der vi satt, traff vi på en ganske kraftig hjortsti. Dette var stien jeg gikk sist, 29. april 2012. Men det var ingen merket tursti, som jeg hadde fantasert om i årene etterpå, bare et kraftig dyretråkk. Så det var derfor vi ikke så noe stistart nedi bjørkekrattet. Desverre er notatene min fra den turen delvis tapt, så jeg hadde lite å se etter idag.
Vi gikk nå hjortestien på skrå oppover mot Stakkengbekken. Nedi bekken ble det himmelrike for Borga. Hun ville være der idag. Helt fantastisk plass inni bekkdalen egentlig, ganske tett av bjørkeskog rundt, skyggefullt, svalt og en god del friskt og kaldt vann i bekken. Vi ble der lenge. Artig å se hvor Borga koste seg, plasket inni vatnet, drakk ganske mye, la seg på svaberget og hvilte, drakk litt til, sjelden har jeg sett voffen kose seg så!
Etterhvert somlet vi oss videre opp på andre sida. Da traff vi på en kraftig sti, den var tydelig brukt av både dyr og folk! Så da gikk vi den videre, det ble vesentlig lettere enn å slite oppover heia i kratt og ur. Det tok oss bare en liten halvtime i bra tempo å komme oppå Stakkenget, myrene rett under Snaufjellet. Her på kanten av myrene skulle vi ha oss en bedre lunsj der borte ved den store fururabben.
Videre til topps ville bli enkel opp furuskogen, som ble stadig tynnere og gikk over til fjellhei 100 meter stigning oppom oss. Så selv om sola stekte og varmen sugde livskrafta fra oss, skulle vi bare få en god matpause, så ville det ikke bli lenge før vi kom oppi snaufjellet med friskere vinder.
Med ett revnet dagen. Jeg hadde sett det brygget opp til noe i sør over Nordheian i Lensvika. Det begynte å lyne og tordne kraftig borti der, og vinddraget sto rett på oss. Borga ble hysterisk av alle smellene. Halen forsvann og nå vil jeg jeg hjem nå!
Selv er jeg nokså vettaskremt av lyn etter ymse episoder oppi Resfjellet, så jeg var lett å be. Med Borga hardt trekkende luntet vi raskt ned mot bekken igjen. Heldigvis fant vi en skyggefull rasteplass ved ei furu og satte oss til der. Voffen roet seg ned, fikk et par pellets og sovna i lyngen. Nei været roet seg ned det også, det gikk ikke over Nordheian til oss. Sola og den kraftige varmen fortsatte.
Så vi satt nå der og spekulerte, hadde det ganske koselig egentlig. Litt lei meg for at vi ikke kom over tregrensa, men nå var vi nå her, fikk bare gjøre det beste utav det.
Gikk nedi bekken igjen. Borga på ny helt i hundre for denne fantastiske drikkekilden! Gikk så hjorstien opp til rabben over hyttene.
Ville prøve å finne en slags stistart på heimvei. Det som skjedde har jeg sett før. Like ved myra, inni bjørkskogen spredde dyretråkket seg i mange småstier. Så vi måtte bare gå bortil stien der det passet seg best, i april vil en vel lettere se hvor en best kan gå.
Etter en bananpause midt på torvmyra, ruslet vi tilbake til bilen. Ble jo en fin tur likevel, men det er for anstrengende i denne sommerheten å gå slike lengre turer uten gode stier. Skal prøve igjen til vårs.
Sommerklærne;
Ettersom været er i varmeste laget om sommeren, har jeg begynt å gå tynnere kledd. Som bildet viser, går jeg i svartgrå fjellreven bukse, brunrød Bergans ull-jakke og rosa Aclima Thinwool t-skjorte. Et lite poeng der, brunbarket Fjellfinn i lekre lyse turklær:
