Idag skulle det store skje, endelig så det ut til å være bart nok oppi Espa til å få seg en tur i marka!
Vi startet sent, men klokka elleve var vi på vei oppover. Nesten ti grader og slørsol. Tenkte jo å gå oppover til Aunet, men den veien var det rett og slett skiføre. Ifjor var det helt bart mot Rasmusrommet, nå var snødybden nesten en meter.
Så vi tuslet oppover veien forbi gården og gledet oss overmåte i vårstemninga og fuglesangen. Ikke lenge etter, ble det klesskifte. Nei, det var ikke vinter lenger, varmen var kommet, av med den varme gortex jakka og bladvottene!
Oppe ved krysset til Oksbåsen, så vi greit hvorhen det bars i dag. Oksbåsveien var brøyta, men oppi svingen var det glasert is. Veien oppover til Rauåsen var brøyta og helt bar!
Det ble en ren glede å rusle oppover den tørre grusveien i sangen av bokfink og bekkens store vårbrus ved siden av! Begynte å kjenne at det røynte på, som vanlig var begge fotan vonde, og jeg hadde ingen kondis etter denne trasige vinteren, men idag ville jeg ikke gi opp, dagen skulle fullføres.
Oppe ved Gabriel Rauåsen ble det full stopp. Jeg var helt utslitt og gikk av gammel vane mot den gamle selja for å finne hvile og ta lunsjen min. Videre oppover var det nemlig en meter snødybde og skiføre! Men det var sannelig bra at jeg ikke ga opp der og da. Jeg presset på og fortsatte, hadde jeg tatt hvilen nå, ville jeg ikke kommet lengre idag.
Det ble tungt de første metrene oppover snøhavet. Men snart viste det seg lett å gå, det hadde vært kjørt snøscooter oppover her, det ble rett og slett lett å gå den tunge og bratte bakken! Lykken steg til nye høyder, nå ble det lett videre til Hulluflata.
Oppå der oppom skiltene til Rauåsen fant vi oss en liten tørrflekk ved kraftmastene og tok dagens første lengre tepause. Det gjorde hele forskjellen! Motet og turgleden kom igjen for fullt, nå kjente jeg at den siste kneika opp granskogen vil gå greit, selv om jeg egentlig var totalt utslitt! En markavandrer kom bort til meg og uttrykte at han var glad over og se meg på tur igjen, du med alle dine plager!
Oppglødd av alt dette ruslet vi over Juliebrua og tok fatt på bratteste bakken inni granskogen. Hurra! Det var jo bart inni her! Hvilken lykke, da gikk det greit, selv om den tok hardt på Borga og meg kneika oppover. Så var vi oppåkommet hogstfeltet og verden bredte seg ut for oss i sør! Da måtte det bli lunsj her, var mange fine barflekker å slå seg ned på.
Vi ble sittende lenge og bare nøt synet av hele Trollheimen i sør. Litt disig i dag, vi så allikevel det meste av fjella. Jeg ble fylt av en enorm lykkefølelse jeg ikke har følt på mange, mange år. Vel var jeg “lykkelig” oppi Svartfjellet for en tid siden, men det var i vinter og snø!
Nå var vi ute på skikkelig fottur, det var bart, det var vår og det var fuglesang. Gledestårene presset på, jeg måtte bare slippe de fram. Vi ble bare sittende der i sommervarmen og koste oss lenge. Koste oss med alle minnene som sprang fram av alle de fine fjella vi så i sør. Alle de fine turene til Prestlifjellet, Resfjellet, Svarthetta, Fruhøtta, Snota og de senere års gjenoppdagelse av små store turer til Gjemshøgda og Annølkammen.
Jeg har fått livet tilbake!
Etter denne rasten gikk turen videre som en dans i skyene, bortover til trimkassen på stupet er det jo flate granskogen. Vi kom utpå Rauhåmmåren i tre-tida, begge jublende glade over å kommet til topps. Vel, vi hadde ikke gått mer enn 3 km i småbratt terreng, men dette betydde alt for oss, bare det å komme seg på real lang fottur igjen!
Det ble ikke noe særlig til utsikt, det var så disig sørover. Vi så jo byen bredte seg seg utover under fotan våre og rett vest de snøkledte strandafjella. Snøgrensa var på rundt 250 moh, så mye snø har det vel ikke vært på mange år så sent i april.
Heim igjen gikk bare i gledesrus, nedi bratta i granskogen kom en trimmer fykende oppover med bikkja løs foran. Så da fikk vi en trivelig prat med ei som hadde denne turen som turen som daglig trimtur!
Det var egentlig strekningen nedfra Hulluflata til Gabrielrommet som var problemet idag. Nå på ettermiddagen var snøen blitt løs som fromasj. Vi slet nedover, jeg var faktisk bekymret for Borga, hun ble tregere og tregere nedover.
Nede ved den store gamle selja fikk vi endelig en lang, god hvil etter strabasene nedover den snødekte veien. Klokka var nå seks og sola hadde begynt å sige ned i tretoppene. En helt fantastisk magisk vårkveld, jeg satt der bare i tynn ullskjorte og koste meg med den gode matpakka og deilig te. Minnene fra tidligere tiders vårturer strømmet på, alt var bare lykke nå!
Etterhvert tuslet vi ned til Espa i kveldingen. Dette igjen årets beste tur, men viktigst av alt, jeg hadde gått hele dagen og fått igjen lysten, både på livet og det å gå på tur!