Startet nedi Råbygda i elleve tida. Ganske så stille gråvær og ti grader. Det så ut som som det skulle letne og bli solskinn. Denne turen hadde jeg planlagt da jeg var på Rauhåmmåren nå nylig, men trodde kanskje det ble for tidlig, at jeg var i for dårlig form.
Oppover den bratte turstien forbi Reitan viste det se fort at antrekket også idag var for vinterlig. Selv om det var snøfritt oppover her og hestehoven blomstret så lekkert, måtte jakka og ullhua av nå. En kort rast ved grinda og vi var kraftig lettet og gikk mye lettere oppover den gamle skogstien.
Møtte jo snøen lengst oppi veien, det gikk jo greit helt oppå flata der nye skogsveien kommer opp fra Rove. Med oss to var det ikke greit. Selv om humøret var på topp over endelig å ha kommet seg på skikkelig markatur igjen, så gikk det ubegripelig seint med meg. Jeg var allerede bekymret ville dette bli for tungt for meg? Vi presset oss likevel videre uten pause. Men nå møtte vi snøen til gangs! Med all trafikken av markatravere oppover her var godt å gå, ganske hardtrampet sti oppover.
Like før stikrysset var vi tom. Jeg klarte ikke å gå lenger. Måtte ha en matbit. Så vi satt no der på en lyngrabbe ved stien, marka ellers var snødekt, kikka på de raske markavandrere, med varme teen og brunostskiva.
Motet kom tilbake, og den siste kneika opp gikk da greit. Selv om det var et mas og slit med all snøen som nå var helt oppbløtt i den varme vårsola. Oppå høgda før Rovsbekken konstaterte vi at den gode rasteplassen vår utpå kanten var borte under snøen, så da bare ga vi oss i kast med bekken. Tullete meg plumpa uti ja, jeg snurra fast trekklina til Borga i den lille grana og dro meg selv uti. Vart våt. Men vi kom da oss over, og sleit oss opp kneika på andre sida.
Videre til utsikten var nå en parademarsj i den varme vårsola, måtte sannelig åpne alle luftemuligheter, åh så trivelig etterhvert som vi kom i høyden og de hvite diamanter i sør åpenbarte seg!
Kl 15 var jeg der. På toppen av Rokollen, ved trimkassens utsiktspunkt! Hadde brukt fire timer effektivt på denne timeslange turen! Det ble 3,5 km opp hit. Den største seieren i år, hadd aldri i verden trodd jeg skulle greie dette så tidlig på året!
Jeg var totalt tom og utslitt da jeg endelig fikk segne om i blåbærlyngen ved trimkassen. Satt en lang time og koste meg med hvite diamanter. Så jo hele greia rett i sør over Ålvatnet. Svarthetta, Blåhøa, Midtre Gjevillvasskamb, Trollhetta, Rindhatten, Raudfjellet, Storsalen, Bolmetrollhøtta. Neådalssnota, Salen og Snota!
Det var mye folk som hadde vært her i dag og det kom stadig flere, stort sett raske trimmere. Vi samlet sammen varene våre og ruslet etterhvert nedover sånn ved firetida. Ved kneika ned til bekken erfarte jeg fort at nedturen skulle bli drygere enn jeg trodde. Snøen var blitt håpløs våt og sleip og Borga ville heim, så det ble litt trasig nedover, men begge bekkene spratt vi over uten egentlig å tenke over det.
Klokka var seks da vi kom tilbake til barmarka og utsikten oppom Rove. Tekopp og brødskive med salami. Det var det som skulle til nå, og formen var nesten på topp igjen. Ned den bratte traktorveien gikk det jo greit, tror Borga skjønte at jeg sleit, begge fotan mine var nå helt utslitt, smertene for opp og ned, jeg gikk bare på trass.
Nede ved Reitan hadde det vært greit å bare gått rett nedi bilen og kjørt heim til den varme dusjen. Jeg var våt og kald på fotan etter badet oppi bekken. Men den praktfulle solnedgangen over Orkanger og Råbygda ville jeg bare ikke gå glipp av, så da satt vi ei stund og koste oss med resten av matpakken mens hele verden falt til ro for kvelden.
En ny opplevelse ble det nedi Råbygda, en skokk tjeld var kommet og rotet omkring nedi fjæra foran bilen! Ja nå er det vår!
Klokka var nå åtte på kvelden, vi hadde gått nesten sju km i ganske bratt terreng. Med tjeldens skravvel er det nå greit å leva livet, jeg er på tur igjen!
