Vandring i orkideer til Lomtjønna

Startet tidlig i dag, før ti, det var meldt mye regn utpå ettermiddagen. Litt over femten grader, valgte feil bukse idag, skibuksa med genser, det vart i varmast laget oppover bakkene. Men på heimtur helt perfekt, det ble varierende vær idag. Det er så intens sommer akkurat nå, med alt regnet nylig, har alt det grønne liksom bliitt så stort og altomfattende.

Oppi Aunet ved kl 11. Tregt, lett og ledig, uten stopp. Jo det begynner å likne på noe nå, det var så deilig å sitte på plankestabelen med tekoppen og kjenne på en kropp som fungerer igjen, på et vis. Borga er også på topp, trengte ingen hvil, ville bare videre.

Ennå hadde vi ikke sett en eneste orkide, hadde vel ventet meg det rundt husene i Aunet, men det er vel altfor nedgrodd av høystauder nå. Så vi ruslet snart videre den gamle traktorveien, heller ikke i engene oppom Aunet var det noen orkideer å se.

Så vi fortsatte videre over bekken og bratt oppover stien mot Lomtjønna. Godt og vel oppom kraftlinja kom de endelig! Først et par små. Så to svære. Endelig fikk jeg se igjen flekkmarihand!

Dette er altså flekkmarihand. En av de vanligste orkideene i Trøndelag. Massevis på fattige myrer og i engbjørkeskog. Blomstrer nå i slutten av juni. Den har alltid flekker på bladene og har blekrosa til hvite blomster.

Etter blomsterfesten ved kraftlinja fortsatte vi til rasteplassen vår. Det er vanligvis litt mye hurra ved gapahuken, så vi har en kosekrok i le i furumoen rett under tjønna. Så dit gikk vi og spiste mat. Satt nesten en time, i praksis fritt for flyvende, bitende vesener. Borga var bare såvidt kommet i varmen, sto lenge å bare glodde på meg, før hun la seg ned litt. Jo det var tidlig lunsj, vi hadde ikke gått så langt ennå nei.

Kom opp til Lomtjønna i to-tida. Gapahuken var tom. På berget bakom satt to fiskere med hver sin lille hund. Hadde nok blitt for sosialt for Borga og meg det. Så vi ruslet tvers over myra og studerte de store mengdene molt som var i emning:

Selv om dagen knapt var begynt, og jeg vurderte sterkt en rundtur via Kvitsteinan, var neste seanse avgjørende for dagens tur. I ett var hele myra et summende svart skoddehav av iltre, mikroskopiske sviknott, med ørlett regn tett på. Jeg var allerede dypt fordypt i myras vakreste blomst, og enset ikke helt det som skjedde rundt og over meg.

Tranebær er bare så usansynlig vakker i blomst! Men den er så liten at det er nesten umulig å få tatt bilde av den. Disse to her var vel ca 3 cm høye, de sto oppå ei hvitmose-tue og dermed fikk jeg lirket mitt legeme tett inntil med makrolinsa og alt!

Da jeg skulle kreke meg opp igjen, falt alderens lodd over meg, eller hva nå som skjedde. Jeg kom meg nesten ikke opp att, det knirket uff i høyre kne. Vel oppe var altså sviknotten allesteds og det lette regnyret var kommet for å bli, det siste bildet av Lomtjønna idag ble slik med yr og alt:

Etter en time var vi tilbake i Aunet, fikk litt for mye vondt i kneet oppi de bratte bakkene, men nedi engene gikk det fint. Regnyret hadde gjort all vegetasjon drypp våt, men det var såpass varmt at vi ikke plagdes noe særlig med det. Vi hadde sett mye flekkmarihand nederst ved kraftlinja, men ingen nattfiol. Spiste opp bananen og den siste brødskiva, sviknottet var her også, så det var nok best å gå tilbake Espa.

Ved stien fikk vi to store gleder, harerug og blåkoll: