Starta kl ti ved Ulvåshytta. Nesten 20 grader, nesten skyfritt, heldigvis en ørliten bris. Likar formen idag, det å leve, det er å gå seg en tur!
Det var mye folk ute på tur denne fine søndagen, mange tok veien opp til Stormyra. Jeg tuslet nå ilag med de og kom etterhvert oppå hvilebenken der. De var jo molta de fleste var på tur etter:
Vi fortsatte nedover mot Årlia. Det ville bli i varmeste laget vd husene, så vi gikk utpå en fururabbe, en av mine favoritt plasser! Her var så godt og fint med skygge, satt en god time med matpakka vår.
Så kom vi til Årlia i to-tida, først til det grønne huset:
Blåklokka er så fin nå:
Røde huset:
Varmen og vindstilla ble for drygt, vi kunne ikke være lenge her i den deilig sommerenga. Det var i praksis insektfritt, ingen fluer eller mygg.
Etter at vi passerte det tredje huset i Årlia, det som ligger godt inni skogen ennå:
kom vi til skiltet “Knutsslettet” og gikk nedover der. Her har jeg aldri gått før, litt spennende det. Det var egentlig ikke mye å se. Men det begynte med store gleder for Borga! Helt i starten var det tett granskog og inni der en liten bekk som fremdeles rant! Måtte være et oppkomme et sted.
Borga ble stående lenge og drikke, etter nesten fem timer i solsteken uten en dråpe, var det lett å se at dette gjorde godt!
Resten av stien nedover var ei svær snauhogst, knusktørr og uten liv, jeg tenkte nå mitt om skogbrannene som raser i øst… Alt vi så av liv var noen flotte gullris inni all smylen:
Etter en trekvarters tid var vi nede på Knutslettet:
Dette har trolig vært seter for gårdene på Evjen, men hvem Knut var, har jeg ikke funnet ut (ennå). Ser jo nokså forfallent og tildels nedrast, men med blikktak så holder det seg vel stående ei stund til.
Like etter var det rikere mark med bjørk og urter, et minne fra setertida. Her står noe fine skogsivaks, en art som betyr frisk til våt eng:
Så kom vi ned på bilveien fra Espa, klokka var halv seks og vi hadde allerede gått 5 km. Innså vel her at det ville bli sent før vi kom tilbake til Ulvåsen, det ble jo en halvtimes gangtid etter veien til Oksbåsen før vi kom inn på turstien igjen.
Etter Oksbåsen bare gikk vi på hardt opp til Evjensslettet, kom dit i halv sju tida. Hadde oss en god matpause her, Borga sluknet helt i lyngen:
Legg merke til lyset! Det hadde drevet inn et ganske tett skydekke fra vest, det var blitt kaldere og mørkere. Vi gjorde oss ferdig med maten og ruslet videre hovedstien ned til Øvre Raudåsen. Siden Stormyra hadde vi ikke sett en sjel oppi her, bruker jo alltid å treffe noen her nedover. Det var først da vi kom nedover til Raudåsen, først en lynrask syklist som kom fra Årlia og tok oppover til Rømmesmyra. Så et par trimmere som hadde bedre tid, de gikk seg en runde i marka.
Først i åtte-tida gikk vi videre. Jeg brydde meg ikke om hvor sent det ble, jeg var jo hjemme der jeg hører hjemme, helt fri for skumle tanker. Hadde spist opp nista, så det ville vært greit med litt varm middag nå. Denne hvilebenken i Raudåsen, selv om jeg er her gjerne flere ganger i uka, så betyr den noe spesielt for meg:
Turen over Rømmesmyra ble dryg i dag. Oppå toppen stoppet en syklist og pratet. Han hadde syklet over fra Fannrem fortalte han, skulle ned i Ulvåsen og se på hytta.
Vi kom dit i ti-tida. Oppe ved Årlia-krysset hadde jeg en lengre tepause, fikk problem med fotan, de bar meg ikke lenger. Men en lang tesup så fikk jeg nytt fotfeste. Litt verre var regnværet som drev inn, det ble kraftig skumring av det også!
Akkurat da vi satte oss inni bilen kom regnet, først små dråper, så regn. Dagen var fullendt, en av de beste turene i 2018, hadde gått elleve km idag. Selv om jeg nå lengtet sårt til en glovarm pizza, så er dette livet mitt, hele dagen på tur, bare tusle omkring hele dagen og ha det godt med seg selv!
Oversiktskart over turen idag:
Om Knutsslettet i OIF:
