Dagen i dag, ble ikke som alle andre. Med tungt hjerte krøp jeg utav bilen i ti tida om morran. 12 timer senere kom jeg tilbake, fri som fuglen, lettet for alle sorger. Det å ha seg ut på tur er mer enn ren magi for min helse, det er selve livet!
Det var en spesiell dag, dagen etter stort regnvær. Baklia var målet. Dog regnskodda hang tungt ned til Espa, med de 17 grader det var i ti-tida, ville den jo lette etterhvert. Likevel, vi tok sikkerstikket med en tur til Lomtjønna. Oppover mot Aunet gikk det snart opp for oss at det var et stort bærår i år. Mye villbringebær og teiebær:
De fleste høystaudene var nå avblomstra og vissen, enkelte fine sto igjen, som denne kvitbladtistelen. Den er kvitlodden på undersida av blada. Legg merke til all duggen i graset bakover!
Så var vi i Aunet. Jeg mangler ord på det fantastiske med Aunet. Den lille mørkbrune hytta med torvtak, bare en knapp halvtime fra Espa. Når jeg kommer hit og setter meg ned på fjølstablen i skyggen av hytta, faller alle sorger av meg, jeg får en intens ro og glede. Har vel funnet ut at denne plassen er litt for lik Torslia, den gamle hytta vår på Nerskogen, samme fargen og likeens med torvtaket. Gode barndomsminner vender tilbake!
Idag var jo ekstra høytid. Ny, fersk te! En spesiell earl grey, svart som natten, med stor sødme av tørkete appelsinskall. Lenge siden sist, jeg måtte til London for å få tak i den.
Så vi tuslet videre til stikrysset for Lomtjønna rett opp. Endelig fikk Borga drikke seg utørst i den kalde bekken! Bakkene oppover var dryge idag, skodda lettet nedi Aunet og vi sleit oss oppover i vindstille og 25 grader. Nesten oppe ved tjønna gikk vi bort til fururabben vår, dyp og god skygge, det var det vi trengte nå for lunsjen vår.
Oppe ved Lomtjønna ble vi overrasket. Det var jo godt moden molt overalt! Ingen hadde plukket! Og det var ingen i gapahuken heller, så vi gikk borttil benken og satte oss.
Vi drøyde ikke lenge her, det var bare for varmt, vi måtte inni skogen igjen. Så vi gikk stien kjapt over haugen og ned til vannet igjen. Der ventet årets største overaskelse. Kvite nøkkeroser! Like inntil demningen sto et par planter. De hadde vi ikke sett fra gapahuken. Den vil jo dypt, klart vann, rart å se den i ei myrtjønn her i Ulvåsmarka. Dette var nok de eneste, det var ingen lenger sør i vatnet.
Fortsatte over demningen og bort til skiløypa. Nedover til Kvitsteinan ble vi helt over oss over all den gode molta som sto overalt! Klokka begynte å bli fem, jeg begynte å kjenne at fotan var litt slitne, så noe stor plukking kunne jeg ikke tenke på.
Nede ved Kvitsteinan skrev vi oss inn i trimboka, og hastet inn i skyggen i de store furuene. Sola brente sterkt nå, heldigvis en sval bris gjorde det lettere her nedi myrene. Og der kom det folk! To moltplukkere kom virrende ned fra skitraseen, og fortsatte ned mot Pikhaugtjønna. De to var de eneste jeg så idag!
Så var det Aunmyrene da Borga. Skal bli varmt utover myrflata, men vi holdt oss i skogen mesteparten. Og her var det mye molt også! Store, fine og godt modne.
I kantene var rome såvidt kommet igang. Det er tidlig, altfor tidlig. Denne sensommerplanten begynner ikke blomstringa før godt uti august:
Og overalt rosa-røde tepper av røsslyng, det er også tidlig for den:
Kom tilbake til Aunet i ni tida. Satte meg ned på fjølhaugen som jeg pleier 0g spiste resten av matpakka. I den gull-glødende kveldssola, ble det en helt magisk stemning her. Jeg greide nesten ikke å fortsette, ble bare sittende og kose meg i vakkerheta!
Nede ved Espa knipset vi skrubbær i sin beste frukt. Og gomlet i oss bringebær. Hele feltet var drivfullt av gode og modne villbringebær!
Tilbake til bilen i ti-tida. 8 km tur idag, greit det. Dagen var fullendt. Jeg bare surret omkring i glede og lykke. Jo, dette er et herlig liv!
