Etter helga med kaldt striregn, kom vi oss endelig oppi marka igjen.  Startet ved Ulvåshytta i ti-tida, skal gå til Årlia idag, rette veien, over Stormyra først.

Snart merket jeg at det var jo varmt i lufta, sommergenseren måtte av og jeg fortsatte i lett ull-tskjorte. Dagens første pause oppå Stormyra i halv-tolv tida var en kosestund i sommersol, jeg hadde innbilt meg at sesongen hadde skiftet, det var heldigvis godt og vel sommer ennå!

Her nedover hadd mjuk kråkefot bredt seg inni veien og var så lett å ta bilde av:

Vi ruslet nedover mot Årlia og svingte utpå furumoen like før, for en lang matrast. Hadde jo ikke gått mer enn to timer, men det begynte å bli i varmeste laget, var  godt med skygge nå.

Den gamle sjarmen med Årlia er borte, nå for tida kommer du utpå et massivt hogsfelt og de fine husa i Årlia står i kanten av det:

Det er her i altan på det grønne huset vi raster vanligvis, idag ble det litt for varmt. Borte ved det røde måtte vi jo bare knipse det tradisjonelle fotoet:

Borte ved benken der dette bildet er tatt, satt vi en lengre halvtime og koste oss. Var en god trekk her nå. Funderte på liv og levnet. Responderte på Jannickes instagram, hu satt borte på Raudhåmmåren og kvilte. Baklia rett fram, når skal vi komme oss dit da Borga?

Så smått samlet vi oss og tuslet inn i skyggen av skogen. Da kom fjelldronninga springende fra Stormyra. Det var Jannicke! Nettopp vært på Innerdalstårnet, Skarfjellet, Blåhø, Snota og Trolla!! Trege meg oppfattet ikke hvem det var i starten…

Brukte en ørliten halvtime opp igjen idag. Er egentlig bra i tempoet, og nå var det svalere luft, klokka var over fem. Oppå Evjensslettet, uti hogstfeltet var tyttebæra rødmende:

Det var nå jeg merket at jeg var ferdig. Jeg var så sliten i beina at jeg hadde problemer med å gå. Jeg så med lengsel fram til brua over bekken, altså på kommunegrensa. Bekken var nesten tørr i sluttem av juli, nå var den godt fyllt opp. Her fikk vi da god hvile og Borga drakk lenge og vel.

Ned til Øvre Rødåsen, jeg gikk ikke, jeg bare slepte meg fram,  hang i stavene. Begge fotan var helt ødelagt og vonde. Jeg ble alvorlig bekymret, måtte jeg få hjelp? Det gikk jo på et vis, men like ved restene av den nedraste låvebrua, måtte jeg omtrent krype for å komme meg videre. Må kanskje ha med meg sterkere smertestiller heretter,

Oppe i øvre Rødåsen, var alt bare glede da jeg endelig kunne dra fram brunosten og den varme earl-grey teen min. Egil kom også, han gikk en runde fra Hulluflata til Raudhåmmåren, trivelig å prate med kjentfollk. Etter en times kos var smertene glidd litt av, klokka var nå sju og sola glitret nedi grantoppene over oss og kvigene.

Turen over og opp til Rømmesmyra gikk merkverdig raskt og lett. Var det så enkelt, husker godt langturene på 2000-tallet, det var da jeg oppdaget at relativt lange raster restituerte meg nesten 100%. Og nå kom folket, mye folk kom opp fra Ulvåshytta for å gå seg tur i marka. Så hyggelig!

Dagens siste rast ble avholdt ved den store bjørkestubben like ovom Årlia-krysset. Jeg ville ha den pausen så jeg ikke fikk for store smerter i føttene de siste metrene. Klokka var halv ni, sola seg ned bak granene i vest. Javel, tida er kommet for å ha seg heim litt tidligere, kan vel ikke ha turer som varer til ti om kveldene lenger.

Tilbake til Ulvåshytta like etter ni. En magisk, varm sommeraften med de siste gullstråler fra sola. Godt fornøyde og glade etter turen, ble ca 7 km idag. Livet er fremdeles best ute på tur!