Kjørte uti Sognlia idag. Skulle prøve å finne igjen den store gleden med fjelltur!

Startet i halve elleve tida, lettskyet godvær. Stilte i stillongs, det ble noe varmt, det var nesten 12 grader da vi startet. Vi gikk inn veien mot Grytdalen, nesten opp til steinbordet i svingen. Der var det nylig kommet opp skilt ved stien opp til Svartfjellet, så fint!

Kjente fort at jeg er i formen, ruslet ganske lett oppover den bratte stien, snart hadde vi denne fine utsikten over Våvatnet med Gråurda bak:

Her er vi kommet oppi fjellet, ved den lille tjønna innom Grønnlikammen.  Det var her Borga skremte opp rypefamilien på siste turen vår.

Videre innover Ellingsgardsfjellet går stien ganske flatt innover myrene. Idag var det veldig bløtt, enkelt snøflekker, tungt å gå. Som sist mistet jeg stien på opptur, og gikk for mye til høyre, ble bratt opp i ulendt bjørkkjerr.

Men vi kom da opp i snaufjellet og fant igjen stien like før toppen.

Og i to-tida var vi oppe! Helt fantastisk! Vi hadde tatt det veldig med ro, jeg er ute av rytmen med slikt terreng, ville ikke ha noen problem på opptur med fotan og sånt. Men det gikk overraskende lett å gå oppi fjellheia, er nok i bedre form enn jeg inbiller meg!

Belønningen med toppen ble enorm! Hele panoramaet med de hvite diamanter i Trollheimen rett fram i sør! Og de var hvite, randheil snø ned til ca 800 moh! På bildet under, tatt ved toppvarden, ser vi Gjemshøgda nede til venstre, Storsalen bak, Neådalssnota midt i bildet, videre Snota og Såtbakkollen til høyre.

Se min artikkel Svartfjellet juli 2017 for nærmere detaljer og mange bilder av Trollheimen

Vi ble lenge oppå toppen, en lang time satt vi bare og koste oss i sommervarmen!

Nå var også fjellplantene igang med sesongen, jeg har ventet på greplyng, endelig var de nydelige blomstrene slått ut på den lille dvergbusken. På bildet er det meste greplyng, ser de gamle grå greinene foran tua:

Rypebær har også kommet igang, den stikker opp litt overalt i krekling- greplyng heia, liten og uanseelig med de hvite blomstene: | 

Vi kunne blitt her til kvelds. Samlet etterhvert oss og sakene i sekken, tuslet frampå toppvarden og signert toppboka, som seg hør og bør. På bilde under ser vi de to vannspeilene Gangåsvatnet og Våvatnet (til høyre).  Det lange fjellet imellom er Jamtfjellet med Omsfjellet bakom.

Har aldri, aldri kjent større takksemd for en tur noen gang. Etter en lang vinter med alskens plager, kom altså dagen. Vi vandret i ør lykkerus nedover igjen, selv om det skyet over, så var sommervarmen der!

Nå fant vi stien lett også, så det gikk radigt nedover, ja,ja det er ingen fart med meg lengre. Men jeg går ganske uanstrengt uten å stoppe for hver kneik. Vi tok pausene når vi følte for det etter en times gåing, bare det er jo så fantastisk, og om vi var pust ferdig etter en distanse, så var en tepause i fjellheia nok restitusjon idag! Bare det er nytt, jeg er tilbake!

Nede igjen ved den lille tjønna. Snøen her er resten av det enorme snøfallet vi hadde først i mai.

Vi svevde siste biten. Var jo slitne etter alle myrene på toppen, nedi furuheia var det tørr og fin sti, bare å cruise på!

Her er fra siste mat-pausen rett  oppom Sognlia. Vi var rettelig sultne nå, hadde veldig god tid, klokka var bare sju, sola sto høyt på himmelen!

Kom tilbake til Sognlia igjen i halv ni -tida. En fantastisk tur på litt over 6 km, vi hadde vel gått 4 timer effektivt, reste av tida var ren og skjær nytelse:

Da er det gjort, er på fjelltur igjen. Hvor ferden går neste gang er pirrende såvel som fantastisk! Kan vel ikke planlegge for langt, legger opp etter daglengden, så er vi i eventyret til solnedgang og vel så det. Om så gleda engang i yngre dager var å mestre karstykker som Neådalsnota og Storskrymten, så er gleden ved fjella så stor at mer høvelige mål for meg som Dugurdsknappen, Høghøa, Jøngfjellet, Skåkleiva og Svartfjellet gir like stor mening med livet, det å leve, være til, føle seg vel!

 

Se min historie Svartfjellet juli 2017 for nærmere detaljer og mange bilder av Trollheimen

Dagens tur merket med rødt:

Utskrift