Startet som vanlig øverst i Bømlihaugen. Idag skulle det bli varmt, allerede 14 grader og lettskyet godvær. Heldigvis en liten trekk, det var skyggefullt inni skogen, det var fint med tanke på den bratte bakkene oppover! Sånn halv elleve var vi igang, gikk gjennom grinda og inn i eventyret!

Det ble bratt oppover, styggbratt, jeg var ikke forberedt for det, det gikk ubegripelig tregt oppover. Vi slet og halte oss opp med hjelp av busker, osper og bjørker. Som jeg skrev om turen min i april 2017: “Møssinglia ble ubegripelig tung, første delen er grei, men oppi ospeskogen ble det slitsomt, vi måtte ned og ta en hvil. Har jeg virkelig frest opp her på en halvtime?” Halvtime ja, på de fleste turene mine fra 2000-tallet noterte jeg en dryg halvtime bratt motbakke.

Ganske interessant flora oppover, store mengder av taggbregne, særlig nederst i bjørk/granskogen. Oppe i ospeskogen var storfrytle helt dominerende, store, myke tuer gode å sitte på!

Etter en times slit, fikk vi endelig syn på de store vardene ved Østre Varde:

Jeg jublet av glede da jeg endelig kom opp til vardene. Stor gjensynsglede, det er to år siden sist vi var her. Og fjellblomstrene belønnet oss rikelig, ved vardene blomstret greplyng, rypebær, mjølbær og røsslyng. Litt lenger oppe var også fjellpryd kommet igang med blomstringa!

Det ble mye lettere oppi fjellet, på bildet over er vi kommet til salen mellom Svarthamran og Sør-Varden. Her satt vi en time og hvilte ut skikkelig for siste kneika til toppen. Etterhvert samlet vi oss og fortsatte, med reinrosa som målet. Den står like under toppen av Sør-Varden, jeg har sett den på hver tur oppi her, en ørliten forekomst, kanskje bare en busk. Dette bildet tok jeg i mai 2016, den står innved en av vardene som markerer stien:

Vi fant den aldri iår, det er nok litt tidlig for den ennå. Og det er så likt alt akkurat her, ugrei å finne igjen.

Så kom vi endelig til toppen av Sør-Varden! 

Jeg ble helt ør og lamslått av glede, hadde jeg virkelig greid det!!

Kjente det i føttene, var nokså utslitt nå etter den harde stigningen. Klokka var blitt fire, hadde nok brukt for lang tid opp idag. Vi plantet flagget, brettet ut sitteplata og la oss langflata med de hvite diamanter i horisonten og deilig, glovarm te med brunost på brødskivene. Det var ganske vindstille, og tett under tyve grader!

Utsikten til Trollheimen fra Sør-Varden. Fra venstre Blåhøa, Trollhetta, Storsalen, Bolmetrollhøtta, Neådalssnota og Snota:

Her ser vi over mot Vestre-Varde. En grei fjelltur som jeg har greid på et par timer, viktig å holde godt til høyre/nordom, og så svinge inn mot toppen.

Utsikt mot Ørlandet og Kopparen (den høyeste midt i bildet):

Etter en kort time begynte uroen å melde seg, skulle hatt en times tid til for hvilen. Det var jo så toppers å ligge her i steksola og kose seg, men vi hadde en dryg heimtur. Regnet litt på det, vi ville neppe komme ned igjen før etter ni, så det var bare å avrunde kosen i Paradis og bevege seg nedover.

Det gikk ganske radig, surret litt rundt der reinrosa skal være, det er rødsildre her også, men fant ingen av de, terrenget stemte ikke helt…

Borga var innmari god i kveld, ivrig å komme heim, men nå gikk hun pent bak, forsto kanskje at det var langt igjen. Etter en times  lett vandring var vi kommet utpå Svarthamran igjen, tid for mat! Borga fikk nå ekstra med pellets og jeg tok hele tre brødskiver, vi hadde igjen minst to timer å gå med bratteste bakken, best å være hvilt og godt spist.

Aften i Lensvik, her er vi nede på Østre Varde igjen, veldig fristende å ta en lang pause her, men vi fikk bare krumme ryggen og ha oss nedover Møssinglia.

Enda ett bilde fra varden, Lensvik-bygda:

Vi var på toppen av Møssinglia i åtte-tida, godt beregnet, sola duppet akkurat ned bak Nordheian, så det ble sval og behagelig temperatur nedover bratthengene. Ingen problem egentlig, men vi fikser ikke dette lenger, fotan mine ville ikke dette. Hmm, blir vel små endringer i planene nå da, får håpe den kommende nyreTX vil gi meg bedre liv.

Sånn halv ti satt vi endelig i baksetet med bananen og lunka te. Var en god tradisjon etter de lengste dagsturene, minnene fra turen til Blåhøa, Brattskarven, Svarthetta strømmet på, men alle de er over to mil.

Er der nå ja, med visse begrensninger. Kan gjøre de fleste turene som jeg drømmer om, ser ut som bilkjøringa ikke er særlig problem heller. Dette skal bli en herlig sommer!

 

Se artikkelen min Topptur til Vestre for info om avstander og kart med langturen til Vestre Varde.

Kart over dagens tur, med min rute i rødt:

Utskrift