Startet nede ved Tunga i ti-tida, vakker, kjølig sommerdag, 11 grader, lettskyet. Perfekt vær for de lengste turene!

Var somerlig kledd i dag, regnet med at når sola kom høyere opp, ville det bli varmt.

I de bratte bakkene oppover skogsveien merket jeg at tempoet var greit nok, men jeg fikk ikke opp noe langtur-tempo. Steinete og ujevn vei, selv om voffen dro meg hardt, så gikk det tregt.

Etter en dryg time kom vi endelig til Skorva:

Trimkasse som er flittigt besøk sommer som vinter. Her har jeg vært mange ganger, treffer ofte ivrige trimmere. Stien til høyre går innover til Melandssætrene.

Jeg fortsatte videre opp forbi Maretmyra.

Etter en tre kvarters tid var jeg oppe ved Engelstrupen, i kanten av Våmyra. Det var en lettelse å komme av den steinete traktorveien, litt spent på myrstien om den var våt.

Stien var ikke våt nei, ganske så tørr, fint å gå innover. Fikk opp farta litt nå, lettgått fjellhei.

Snart ble det fotopause, molta var i full gang med blomstringa! Vi tok lunsjen her da, ikke langt fra Våmyrbekken. Så fint å sitte her i fjellheia, med Jamtfjellet og Omsfjellet i vest og det fine Svartfjellet rett fram.

Her er vi litt oppom Våmyra, rett fram i sola Svartfjellet.

Her har jeg snudd meg, Fjellkjøsvatnet er rett ned. Fjella bak er Vargheia. Lengst bak med snøflekker er Remmafjellet.

Her har jeg vridd meg til høyre, ser rett på Vargheia. Midt i bildet veggen på Rabbora:

Endelig var vi der! Etter fem timers slit! Vårens største seier! Det ble i lengste laget, selv om det var ganske tørr sti, så var det verdt anstrengelsen.

Kom til toppen av Annølskammen kl 16.30. Litt over 377 høydemetre besteget, ca 4,7 km hit opp.

Helt overlykkelig over bragden segnet vi om i lyngheia bak varden og hadde en lang pause med gode pellets og varm, god te og brødskiver!

Vi så lite av Trollheimen. Det var noen kvite fjell bak Gjemshøgda, men vi klarte ikke å skille ut de enkelte. Nordvestover ser vi Våvatnet, fjella bak er Gråurda, Langlidalsheia og Kokkstein oppom vatnet.

Rett ned er byen vår, Orkanger. Vi ser Strandheim lengst til venstre, Den Gode Hyrdes Kapell ved grana til venstre, Gjølmesbrua midt i bildet, og videre opp til Bårdshaug Herregård. Ser altså ikke Amfi fra toppen. Ser Ålvatnet til høyre.

Utsikten mot Byneset og Gaulosen fra toppen:

Klokka begynte å dra seg mot halv seks. Den store kosen på toppen måtte nok avrundes, med flere timers, nesten 5 km heimtur, begynte jeg engste meg for daglengden. Det blir ikke fullmørke nå for tida, men det skyet over kraftig, kunne bli mørkt nok allikevel. Klær og mat var det nok av, bladvotter og ullue lå klar i sekken, termos var halvtom, fire gode kakuskiver var rasjonen som vanlig for heimturen.

Det gikk ubegripelig tregt ned til Engelstrupen, fikk bare ikke opp farta. Hadde vel nådd maks lengde på hva jeg klarer for tida, jeg kjente at jeg var realt sliten. Men det var langt ned, en av trimmerne, hun sprang seg en tur til toppen i kveld, stoppet og pratet hyggelig med oss. Det ga meg et sårt tiltrengt puff til å gå på!

Endelig var vi nede ved Engelstrupen. Ullua kom fram, det var blitt iskald vind oppå myrene, vel var det stilt her nedi skogen, men veldig kalt, 7-8 grader.

Humøret var på topp igjen, vi suste ned til Skorva for enda litt mer påfyll av  te og brunostskiver, trakk på goretex buksa, og votta. Nå var klokka over ni på kvelden, ville bli sent ja!

 Nå ble jeg endelig skikkelig god og varm! Gikk da så tålelig bra med tempoet nedover den steinete traktorveien, men nede ved Restfurua møtte jeg veggen, på en måte. Jeg tuslet og gikk med bra tempo, men kroppen min … sovnet! Snedig følelse, du er med men så sovner du likevel.

Rett oppom lysløypa satte vi oss i veikanten og spiste opp nista og pellets til Borga. Det hjalp, og vi fortsatte raske og kvikke.

Tilbake til bilen ved Tunga litt før 23. Det vart litt langt idag, ca 9.7 km totalt. Så lang tur i såpass bratt terreng har jeg ikke gått på lenge, og det ble nok for langt, kroppen min tåler vel ikke det, enda. Men jeg klarte det, hurra, jeg er, jeg lever, som så godt sagt i Salmeboka:

Å leva, det er å elska
det beste di sjel fekk nå;
å leva, det er i arbeid
mot rikare mål å trå.

Å leva, det er i livet
å finna det største verd;
å leva, det er å vinna
til sanning i all si ferd.

 

Oversiktskart. Jeg parkerte nede ved Tunga, gikk traktorveien til Skorva og oppå Våmyra. Så turstien fra Engelstrupen videre til topps.

 

 

 

Utskrift