Vi startet litt etter 10 fra Hulluflata, tuslet oppover mot Rødåsen, lite ante vi at dagen skulle bli årets høydepunkt, hadde nok en tanke i hodet om at noe stort kunne skje idag. Alt var helt perfekt, ganske mye slørskyer, 22 grader, en ørliten sommertrekk og vi stilte lett antrukne, dette skulle bli en herlig tur!

Øverst i Rødåsen med de hvite diamanter i bakgrunnen:

Masse blå veronika, altså tveskjeggveronika:

Ved hvilebenken i øvre Rødåsen, bra med folk i marka idag:

Traktorveien innover mot Årlia. Ingen problem med vatn til Borga, alle bekker og sig var velfylte:

Enghumleblom:

Jeg gikk nå der og surret i egne tanker, som jeg vanligvis gjør. Funderte på mer eksotiske planter. Og der sannelig, i kanten av stien, sto det en orkidè! Jeg ble helt fra meg av glede, dette var helt fantastisk, dette er jo en av ” seterorkideene” som slett ikke tåler gjengroing av kulturmarka!

Korallrot!

Nærbilde — en fullvoksen plante, de blir ikke mer enn 10-15 cm høy, ble litt gymnastikk for å komme seg ned ved siden av den:

Da var dagen berget! Nå er sommeren her!

Her er vi oppå Evjensslettet, herfra ser en de store fjella i Trollheimen, bla. Trollhetta og Snota.

Så begynte vi å gå nedover mot Årlia. Først måtte vi hilse på en gammel kjenning, det står en 10-15 planter av den i et riksig øverst i granskogen, helt ved stien. Har jo sett knoppene på den tidligere i uka.

Nå var sannelig også olavsstake i full blomst! Veldig nett og liten, bare 10 cm høye når utvokst. Det var bare å legge seg ned og beundre skaperverket! Du må ned ja, ovenfra er den bare en hvit prikk, du må se den i ansiktet slik:

Endelig kom vi til Årlia. Synes det bare blir lengre og lengre hit, men så godt å komme fram. Nå var jo været helt — kremfløte! Passelig slørskyet, endel og tyve grader, usedvandlig deilig vindtrekk! Vi satt lenge, lenge i sommerenga med maten vår. Borga var veldig sliten, men kom seg kjapt etter en lang hvil i den kjølige skyggen!

Oppå Stormyra ventet nye gleder, tiriltunga sto så fint i blomst nå! Og der så sannelig en orkidè til! Flekkmarihand var såvidt kommet opp, en enslig plante! Var litt for stor utfordring å klemme ned min slitne kropp, så vi nøt den i stor takksemd stående.

Det ble sent før vi kom til Hovsslettet. Klokka var blitt åtte på kvelden. Men jeg ville ha med meg blomsterenga her også, kanskje var det også kommet noen nattfiol? Var ingen å se så vi pauset med te og brunost, såpass at vi fikk hvilt godt før bakkene ned til Rødåssen.

Oppi Rødåsen var kvigene kommet på sommerbeite, her er vi ved hvilebenken, dyra lurte fælt på hva slags ulv som tuslet forskremt omkring meg:

Tilbake til Hulluflata i halv elleve tida. Jeg var veldig sliten, de sju km idag hadde tatt hardt på, selv om det var stort sett bortover. Men kjensla av den største lykka overdøvde alle sorger, vi satt i bilen så glade over å få overvære sommerblomstringa ennå engang! Og med den fantastiske solnedgang ble dette årets fineste dag, nå er livet dog det beste av alt!

Utskrift