Sommervarmen kom tilbake for fullt, det var vindstille og noen og tyve grader da vi startet oppi Hulluflata. Har nok helt mistet gløden for turlivet, men det å være i sofan mellom dialyse øktene var lite hyggelig. Når jeg ikke fikser det med bilkjøring over lengre distanser, mister jeg fort motet på noe tur.

Det var rett og slett intens trivelig å tusle oppover traktorveien til Rødåsen, og videre opp til øvre og sittebenken. Her satt vi lenge med tekoppen og funderte. Jo, kroppen fungerte på et vis, selv om det gikk instendig tregt. Hvis det var noe problem idag var det varmen, litt redd for at det skulle bli for varmt til Borga.

Tuslet videre opp til der skiløypa krysser bekken. Der ble det endelig en lang vannepause for voffen, det satte hu stor pris på!

Vi fortsatte opp til Rømmesmyra  og svingte så av mot Rauhåmmåren. Ute i skogkanten gikk vi oppå en vindfull kolle, jo heldigvis, det var en god trekk oppå den. Litt trist å se at all romen var overblomstret, den fikk jeg ikke sett i år.

Der gikk det da an å være, i skyggen av ei svær furu. Jeg vrengte av meg ullskjorta, den var rennende våt av min svette. Så jeg satt  naken i vindtrekken og tørket meg, det har jeg aldri opplevd her i marka. Vi fant ut at det var ca 26 grader i skyggen.

Etter et par timer god hvile og lunsj tuslet vi ned i utsikten og Rauhåmmåren. Veldig disig idag, ingen fjell å se.

Det gikk ikke an å sitte noe lenge, vi ble stekt i den vindstille sola. Så vi tuslet opp igjen og utover ned mot Rødåsen. Oppå hogsflata blåste det, så vi satte oss på en stubbe og fikk fønet oss tørr, veldig spesielt!

Kom tilbake til bilen i fire-tida. Ja, dette ble en luggum tur som ga mersmak.

 

Utskrift