Været var umulig idag. Først på dagen overskya og 20 grader. Senere stort regn og torvær. Om en hadde hatt annet fore så var dette innedag.

Men vi trasket trøstig ivei fra Oksbåsen i elleve tida, har ikke noe valg, dialyse i morgen. Ganske stilt, 21 grader, lummert vær! Borga var da ivrig oppover, men ved stubben vår, dro hun  hardt dit, vil tydelig ha en hvil. Det værste nå er at marka begynner å bli tørr, våre vante vannhull var knusktørre oppover, det skar meg i hjertet hver gang en dypt skuffet Borga kom opp fra de. Skulle ha gått hjem, dette blir for drygt og varmt for oss!

Oppå Evjensslettet i ett-tida, idag var ikke dagen for å øke noe tempo. Vi rastet oppå en myk blåbær-tue, godt inni skyggen. Det var en trekk, men den stilna før vi fikk satt oss.

Jo, jeg klarte å stappe i meg noen brødskiver, men var fremdeles kvalm etter varmen. Det ble snart bråslutt, som et knips så begynte Borga å skjelve voldsomt, og peste infernalsk! Heteslag!!

Så da pakket jeg sakene og gikk hastig ned mot Årlia. Det var bedre enn å gå ned til Oksbåsen igjen, der nedi  var det intet vann. Vi måtte nedi bekken ved Årlia snarest!

I Årlia ble det juleaften, bursdag og den største høytid. Voffen kjenner vannhulla nå, ved bekken reiv hu meg overende og freste uti!!

Så da satt vi der og tittet på hverandre. Borga drakk seg utørst godt og vel, og ble stående nedi bekken, ville ikke komme opp igjen. Kikket sørgmodig på meg nede fra vannhullet – jeg vil ikke mer tur, jeg blir her!

Etterhvert kom da Voffen opp igjen, så da gikk vi bort til benken vår, der krøllet hun seg sammen i skyggen av ei bjørk. Der tok jeg turens eneste bilde, var for varmt til noen kreasjon, knipset huset bare.

Etter en lang hvil, tuslet vi heimover. Borga fikk velge, joda, via Knutsslettet, ikke så mye kortere, men mye mer vann!

Ved Stigerslettet var heteslaget bare et fjernt, vondt minne. Så da rastet vi her lenge og vel, spiste oss gode og mette.

Men hva med regnet og lynet? Jo det var på vei! Borti Resfjellet tordnet det bare værre, svarte skyer seilte innover oss, nå må vi få opp farta, hjem!

Fryktet grusveien sisste biten, fra Knutsslettet og opp. Nå var tiden inne for tempo! Jo det gikk da bra det var vel ikke så sliten, godt uthvilt.

Etter 20 min, ny rekord, var vi ved bilen i Oksbåsen. Tordenværet kom da ikke noe nærmere, heller avtok. Men regn ville det bli!

Tok meg god tid i baksetet, klokka var bare seks. Jo, en bra tur, Borga var helt fin etter greia midt på dagen. Ble en lykke idag også da, nok lykke for å møte en trasig dag i dialysen.

Utskrift