Kom oss igang fra Sagflata i elleve tida, ved 10 grader og gråvær. Godt turvær! Vinterbuksa og ulltrøye! Ble kanskje varmt?

Gikk oppå Raudåsen og hadde oss en kort lunsj. Borga som ny, vimset og freste omkring!

Nå gikk turen inn skogen og opp mot Hovsslettet. Ganske kjølig inni skogen, fint og lett å gå. Merker klart at jeg er i bedre form, går liksom lettere, men noe større tempo, vel…

Borga forble hovedperson idag. Oppå skogsveien innover, begynte jeg å koke over. Ullskjorta måtte av – tvert! Det var blitt en 17-18 grader nå. Borga kokte over også, men hu hadde ingen ullskjorte å ta av seg!

Videre til Hovslettet, ble voffen dramatisk med heteslaget, skalv, peset voldsomt, og ville uti skogen for å gjemme seg i skyggen! Vann er det nok av her bortover, men voffen ville legge seg ned – nå!

I to tida kom vi endelig til Hovsslettet, og la oss langflate i skyggen i en lang time. Det hjalp godt.

Etterhvert samlet vi oss, og gikk rolig mot Stormyra. Det var et valg som gikk utover Borga, selvsagt skulle vi snudd og gått heim nå!

Oppå Stormyra ble vi vars en som surret rundt etter bæra. Det var Kjell. Så trivelig! Vi pratet ei god stund sammen og Borga falt forsåvidt til ro igjen.

Videre forbi veien og bort til rasteplassen vår, kjente at varmen på en måte eksploderte. Vi satt nå der en tïmes tid for å finne igjen roen, jo begge var godt bespist og godt hvilt og i ro da vi fortsatte i stekvarmen!

Men vi skulle gått hjem nå, Borga var fremdeles urolig og varm. Valgte likevel ned og opp igjen om Rognlien, det ville bli lettere selv om det ble lengre.

Oppå Rømmesmyra  hadde vi en ny, lang matpause, klokka var ved 18, tid for det nå. Men Borga begynte sannelig å skjelve igjen, noe manglet ved voffen, mat var det ikke og vi satt i kaldskyggen. Uff, jeg ble alvorlig bekymret nå!

Det var jo tanken på morgendagens lidelse som gjorde at jeg presset på for lengre tur idag. Nå som jeg skriver dette, dagen derpå, etter lidelsene idag,  er voffen helt god igjen. Det var vel varmen likevel da.

Sånn i sju-tida var vi endelig ute på turens store høydepunkt. Jeg hadde vel fantasert om det i morges, men der vi satt oppå Hovslettet og trøstet hverandre var det utenkelig å gå dit!

Men all slitet og lidelsene ble belønnet i rikt monn!

Så fin lav kveldssol over dalen har jeg nesten aldri sett!

Også Borga så ut til å kose seg, selv om hun fremdeles skalv og peste.

Kom nedpå Hulluflata igjen i åtte-tida. Det var nære på vi slo oss ned oppå hogstflata, men det kom inn noen svære, svarte skyer, ville ikke ha noe regn nå så nært mål.

Da ble det brødskive i baksetet i kveld også. Helt fantastisk solnedgang! Sola gnistet lavt over tretoppene, spredte gullstråler over oss begge. Borga så virkelig ut som en engel med den fine gullkrona av solstrålene! For meg ER hun det.

Utskrift