Det var utsikter til et helt fantastisk vær idag, så da må vi ut i det Borga!

Ved halv tolv var vi igang fra Sagflata (Hulluflata). Den magiske tåka lå som store bomullsdotter over dalen.

Opp den bratteste bakken brukte vi 50% kortere tida idag enn sist. Snedig, var like dårlig, men eventyret lokket!

Oppå hogstflata var folk helt fjetret over skoddehavet og den glitrende tinderekka i Trollheimen – de kvite diamanter!

Jeg likeens, måtte sette meg lenge og nyte det sjeldne synet! Utsikten over tekoppen ble av en annen høyde idag, har vel hatt noe lignende inni diamantene, men dette! Dette var toppen av kransekaka, ga meg nytt liv!

Kom til utsikten i ett-tida. Måtte innse at dagen var for kort, litt tempo måtte til mellom de storslåtte høydepunktene. Utsiktstavla, ja bildet tok jeg for ca 15 år sida, kunne vært artig å supplert med bilde fra idag. Mener å se Storsalen idag, må forske litt mer på det

Orkanger city:

Oppover dalen.  Orkdal kirke, korskirka vår bygd 1893 med kleberstein fra Munklia, se spiret rager opp over tåka! Den peker på sørflanken av Bolmetrollhøtta!

Her har jeg forstørret den biten:

Vi ser greit Neådalssnota og Salen til høyre for Trollhøtta, den har alltid vært grei. Men til venstre? Må spekulere på de to toppene.

Etterhvert gikk vi oppå Rømmesmyra. Laget oss reir med sola i øynene. Hvilken herlig dag!

Mye folk i marka etterhvert, glade til sinns alle mann!

Nedover mot Rødåsen var det litt for mye is for meg, Borga klorte seg fast som vanlig.

Endelig kom vi ned i sola igjen og den varmet ganske bra. Folket på tur koste seg idag med all den fine sola!

Igjen, ble jeg voldsomt grepet av det vakre synet, ble helt perpleks av det, en strofe fra Haugtussa måtte fram:

Naar Dagen sig som Eld og Blod
i Blaae-Myr,      

det logar upp med Glim og Glod
og Æventyr.

 

 

 

Så tuslet vi ned mot Sagflata. Hadde håpet på gnistrende solnedgang, men været dro inn fra vest. Dette bildet er tatt kvart over fire. Sola gikk ned 16:13 idag:

Det skjedde noe idag – fikk tilbake lysten. Hva det vil innebære for årets siste dager er ikke godt å si. Det tegner til å bli mang en tur framover, det her gir livet mening. Fortsettelse av den uungåelige pine med dialyse, blir på sånne dager en lettere bør å bære.

Ved siste brødskiva i baksetetet lot vi kveldsmørket sige på, ikke så kaldt i kveld. Satt bare der i evig takksemd over å ha fått oppleve dette, som om å fått livet i gave på nytt. Noe som realiteten var, selv en slik kort tur gir de største gleder!

Utskrift
Tags :