Snøbildan er fra Høghøturen min i 2010, i april, like etter påske. Favoritten min i Trollheimen.

Var nede ved Terna idag, mors fant leirfivel igår så da måtte jeg dit for å ta bilde av den.

Sliter med livet per se. Etter at hun gikk bort, ble livsgnisten slått ut av meg. Dialyse 4 dager pr uke gjør saken bare værre. Prøvde en markatur, men det manglet ei.

Men det gjør ondt å være nedi sofaen. Nå som jeg trass alt overlevde ennå en vinter, og blomstren sprett, har jeg fått litt mer lyst på å leve.

Bildet under er fra påska 2003. Hadde bestemt meg for å gå oppå Blåhøa ja! Men det vart for langt, spesielt ble Blåhøbreen umulig bratt for meg. Så her står jeg oppå Falkfangerhøa og funderer, det er så altfor mye igjen av dagen. Dette var ett år etter at jeg hoppet ut av rullestolen og begynte å gå igjen.

Det ble ikke Blåhøa. Det ble skitur til Snota en måned senere. Og etter det tok det helt av med turer i Trollheimen!

ForrigeI livet ved Gabrielrommet
Neste artikkelInnover Oksbåsveien