yr meldte sol, bare sol og 15. Måtte prøve. Kreket meg ivei i 12-tida fra tømmerlunna i nedre Rødåsen. Store snømengder, det var som gammeldags midtvinters, men allerede 12 grader og sola stekte!

Tuslet oppover Oksbåsveien med lettet antrekk og caps, bonden hadde nettopp kjørt, traktorspora var myke og deilige å gå på. Det ble fort stopp.

Da jeg kom like oppom Aune-krysset ble kroppen uvel, og jeg fant en plett i skogen i sola. Der hadde jeg en times lunsj med deilig te og gode brødskiver. Det hjalp. Nå kom folket. Mye folk i bra fart kom ruslende oppover veien, ingen med sekk, var vel på trimtur alle.

Mens jeg satt der i skogkanten og koste meg, ble jeg var stillheten. Det var ikke stille og vinterkulde! Sannelig satt det en bokfink borti ei or og sang for full hals! Åh så vakkert! Et par våte dråper seg nedover mine bleke kinn, jeg ble helt perpleks over at nå er våren her igjen!

Etterhvert samlet jeg meg og greiene og tok fatt på veien videre. Etterhvert ble det mer skikkelig vinter av det, det ble for glatt for meg. Den lille uvennen som heter “gi-opp” tok overhånd, men uansett så var løpet kjørt. Jeg fikk dårlig feste og ble sliten av det slitet.

Nede igjen var hvitveisbakken et sørgelig, vinterlig syn. Ikke en grønn spire å se!

Tuslet etterhvert fram til bilen, svaiet litt, hmm dette var kanskje nok? Hadde innmari lyst på en sving oppi Gabrielrommet, men fikk vel lytte til kroppens signaler.

Satte meg inni baksetet med en styrkende tekopp. Sliten. Ble sittende en halvtime i den deilige vårvarmen og vårsola, jo tida er her!

Kjørte hjem i to-tida, det ble da et par hundre meter idag. Greit nok. Men ingen ny tid – ennå.

 

ForrigeFjortende april – sommerdag?
Neste artikkelVårblomstring i Rødåsen