Idag blomstret kvitveisen, og da ble det tur!

Startet tolv ved nedre Rødåsen, 7 grader, gråvær, kaldt. Engstelig for formen skulle jeg gå flatlendt i retning Oksbåsen, eller rett opp bratte veien mot Sagflata?

Ja så sannelig, kvitveisen var igang! Alle sorger rant vekk og jeg fløy som en engel videre oppover!

Oppe ved Gabriel-Rødåsen svingte jeg inn, sprettkald vind, hmm. Jeg burde finne rast og kvile her i skogen, oppe  ved huset ville det bli for guste.

Den rasten ble nytt liv. Jeg satt en lang time og koste meg over å ha bli født på ny! Dialysen har ødelagt livet mitt, både fysisk og psykisk. Derfor var det overmåte viktig å idag prøve å finne en vei å leve livet trass i de sorgene.

Ettersom ingen var hjemme idag, tok jeg den frihet å vandre forbi dusta videre. Jeg satt nå der og skuet mot Trollheimen, men ingen diamanter å se idag.

Ja, ja, så skyggen av Bolmetrollhøtta borti der.

Fra Gabriel-Rødåsen tuslet jeg turstien utover mot Eldevikveien, fram til kanten med kraftlinja. Langt nok det, nesten en kilometer!

Tuslet tilbake samme vei, og la meg ned i andakt ved de søte, gule, små!! Dagen var fullbyrdet!

Maigull!!

Hvilken glede! Sorg og sut rant ut av hausen for lenge og vel, nå er den nye tida kommet for meg også!

Så smått tuslet jeg ned igjen til lunneplassen. Glad! Ei lita snøskur freste over, men pytt, det gjorde intet.

Nede ved bilen, var den onde lysten der, hjem nå. Men klokka var bare fem, dagen hadde bare såvidt begynt! Å dra ivei innover marka var jeg ikke kapabel til nå, men engene bortpå kanten fristet for et godt måltid med resten av teen og de siste brødskiver.

Der jeg satt og koste meg, i kanten av skogen som skydd hvis snøen kom på besøk igjen, var det mye fint blomstrende kvitveis. Så herlig!

Og hårfrytle (bildet over) blomstret friskt nå!

Etter ei lang og god stund oppi enga, ruslet jeg glad og fornøyd tilbake til tømmerlunda. En fullkommen dag, på mer enn en måte!

 

ForrigeNy tid – ny start?
Neste artikkelNytt liv i Rødåsen