Ute på kanten over Rognlien over hele Orkanger, følte jeg den store lykke for en stund – alle Strandafjella glitret i kvitt rett over fjorden!

Statra i 12-tida fra Ulvåshytta, tett tåke og kaldt. Sommerlig kledt, med ullongs. Hadde ei brødskive før jeg gikk, nærmet seg lunsj!

Oppover Markaløypa var det trøstesløse greier, mye snø og is, burde hatt brodder!

Var nesten engstelig for at ble vanskelig å gå oppover mot Stormyra, det ble isete og glatt. Oppå første bakken ble jeg uvel og sulten, en ting å gjøre. Strø ut fjellduken, strø ut maten å strø ut seg selve oppå.

Etter en time var turgleden tilbake. Men fremdeles tett skodde. Nå ble det stort sett bart videre oppover. Ved gadden var jeg ferdig med de værste motbakker, så en tekopp gjorde godt.

Den store motbakken og siste, ble i drygeste laget. Glattis og mye snø på veien. Kneet på høyre krangler, så det ble tungt siste meteren.

 Vel oppå var det ennå tåke, tåke. Svingte over brua og opp til favoritt rasteplassen min i marka. Siste gang jeg var her var 30. sept 2020, så det ble felt et par dråper i gjensynssglede!

Dette var dagens mål. Alt det andre var uvesentlig nå, jeg ble sittende lenge og vel oppå duken og koste meg i lange vendinger. Og nå trakk skodda av, sola kom! Nå ble det fint ja!

Etter en lang stund fikk jeg lyst på litt mer tur, så da tuslet jeg innover turstien mot Hovsslettet. Bra bart i førsten og myra ble plankelagt i fjor.

Møtte snart det store snødekket oppi skogen, så da vendte jeg og knipset blomstrende torvull.

Nedpå Stormyra igjen, ble jeg lysten på å utforske kanten, altså på utsida av veien. Har jo alle ganger tenkt meg det, men har aldri blitt noe av det. Det var utsikten da, oppom benken får vi en del furuer iveien, her på kanten ser vi rett ut og rett over fjorden til Strandafjella.

Først noen sorger, jeg begriper ikke hvorfor de måtte bygge så store og stygge vindmøller oppå Geitfjellet!

Det vi ser på bildet er Langlidalsheia. Med gusten “dekorasjon” på!

Ble lenge her på kanten. En ny favorittplass i marka. Litt unna markagjengerne på veien her, kan strekke ut og ta en dupp.

Snedig å se skogen bli grønn igjen og bjørka med store, lysegrønne bladknopper!

Etterhvert seg sola ned i grantoppen og jeg tuslet så nedover igjen.

Det ble krevende. Snøen var blitt mer sleip og glatt, men så smått var jeg tilbake i bilen foran Olavsbu.

Klokka var nå 8 og det var en helt magisk stemning i marka med sola lavt og gullstråler overalt. Satt lenge  i baksetet og nøt den store herligheten, med den siste brunostskiva og den siste, lunkne tekoppen! Glede!

 

ForrigeSøndagstur til Geitbuan
Neste artikkelVårvandring ved Aunet