Endelig skulle det skje! Turen jeg har ventet på i hele vinter, ei ny tid!

Oksbåsveien var ordnet og snøfri, så da kjørte jeg oppi Oksbåsen. Tuslet ivei i 12-tida, gråvær, men bra varme ved 12 grader. Yr meldte sol og varme utpå dagen!

Tuslet oppover stien og etter en god halvtime i rett tid for lunsj, svingte jeg inn på tyttebærfeltet vårt. Mor og meg har plukket mangen tyttebær her, lenge siden nå. Jeg slo meg ned på stubben som jeg pleier. Nå nylig har en spett (?) gjort sitt beste for å lage flisdunge av den.

Men nok stubbe var igjen og jeg fikk en lengre pause, såpass at jeg fikk følelse i de slitne beina. Knurret hissig i magen, det fikk jeg også fiksa.

Veien videre opp og inn i marka ble dryg, men med følelse av å få oppleve noe nytt av året, drev meg på!

Endelig oppå Evensslettet! Endelig her igjen, sist var i fjor høst, jeg segnet om på stubben min i matt glede! Ingen folk i marka akkurat nå, så jeg tillot et par dråper av gledestårer! Med en lenge etterlengtet tekopp, dagen var min!

Fremdeles grått og disig, noe storslått utsikt inn i Trollheimen ble det ikke ennå. Men det sprakk stadig opp større blåflekker, jo yr stemte!

Årlia, hurra hurra! Jeg surret rundt om kring av lykke, og fant meg hvile på benken og bare gledet meg over seieren!

Nedover i retning Årlia, gikk det faktisk høvelig, beina mine er ødelagt, særlig høyre fot som er kaputt, det gikk tregere enn sneglefart. En god del svartskogsnegle på stien nedover, de freste rundt beina mine og viftet til meg med tentaklene. Som kjent er øynene ute på de tentaklene, lurte på hva de gjorde utav skogtrollet som subbet forbi? Men trasset på vel vitende om gjennomføringen ville bli en usigelig glede jeg neppe før har kjent. Det ble det.

Nedi Årlia ble jeg lenge, veldig lenge. Grått en større skvett, klarte ikke å holde igjen den største gleden på aldri så lenge.

Laget meg dyne i graset nede ved ei stor bjørk. Maurene var travelt igang, ville også nedi dyna mi. Så en overmåte nøyaktig dandering av fjellduken måtte til før jeg bikket meg nedi.

Klokka var bare fire ennå, måtte ha en lang hvil for å komme meg på fote igjen. Hadde med mye mat, og seg snart i bedre form med den. Kikket på det fine Vassfjellet og rett nedi Baklia, akk så kjente landskap som jeg hadde sårt savnet.

Vassfjellet i øst bragte mange gode minner fra den tida jeg vandret opp det til topps, en enkel tur den gangen.

Så smått vendte livet i meg tilbake, følte meg frisk og rask igjen. Sola hadde varmet meg hele stunda, nå var jeg klar for nye gleder.

Det var klessete nedover stien, men snøen er borte for godt. En obligatorisk pust i bakken på stubben min uti hogstflata, så de siste metrene til Stigerslettet. Sola skinner på stubben, men det er skygge av storskogen nedi huset. Var spent på om Stigerslettet fremdeles sto, joda, nå så det ut som trea på taket var i ferd med å tørke inn. Snedig.

Selv om aftensola skinte så varmt ute på skogslettet så foretrakk jeg benken i skyggen. Snedig, men jeg fikk nå satt meg ned for den siste hvile før Oksbåsveien. To herlige brunostskiver og to kopper te, så var jeg klar, vel utslitt, men likevel såpass hvilt at siste strekningen ville gå.

Knutsslettet enset jeg lite da jeg gikk forbi, trasige greier, her er det nedrast, knipset bare et minnebilde i forbifarten. Glad for endelig å komme ned til skogsveien igjen, akkurat nå fungerte det bedre med grusvei for siste biten hjem, skogsstiene er lett noe å henge seg fast i med slitne ben.

Oppe ved Oksbåsen ved halv ni. Dagen var fullkommen! En 5 kms tur som hadde alt. Jeg kunne ha de lengste pausene, og jeg kunne virkelig nyte den fineste tida i året til fulle!

Dette ble den lykkeligste dagen sålangt i mitt trasige liv. Og snart er det forsommmer!

Oversiktskart. Gikk tradisjonelle stien fra Oksbåsen til Årlia via Evjensslettet. Nedtur via Stigerslettet og veien opp igjen.

 

ForrigeVårvandring til Damslettet
Neste artikkelVårvandringer innover marka