Dagen var kommet! Nå er jeg der. Idag skulle det gås, planla å krysse marka idag. Pakka feil da, noen småsvarte skyer lurte meg til å stappe ned hele garderoben i sekken, ellers var jeg kledt for dagen, sommerlig, uten ull, kun tynne teknisk t-skjorta mi som tørker bare jeg puster på den.

Ruslet ivei ved 12 som vanlig, 17 grader pga skyene, men det gikk greit oppover bakkene, nå er det fotan som er problemet, ikke så mye pusten.

Passerte gården i Rødåsen i bra stim, ville komme oppå høgda for lunsjen min. Oppe i engene sto nå de blå fioler i full flor.

Dette er engfiol, så lys og hvit inni krona.

Like oppom tok jeg en times dupp og matrast. Ikke tale om at jeg satt meg i steksola bortpå benken, jeg ville ha kjølig skygge og kvile.

Lå lenge her og spekulerte, myste opp mot himmelen så blå, nå var jeg der jeg skulle være, i mitt rette element.

Jeg visst godt at resten av turen ville bli et stort slit, men fikk gjøre det beste utav det.

Utpå benken i Øvre Rødåsen var det ikke “utvårran” som de gamle sier, selv med sterk vind over tretoppene, var det anstrengende varmt å sette seg ned.

Ruslet innover Årlia-veien, synes det gikk måtelig raskt, som vi ser av kartet er det nedoverbakke nesten bort til krysset. Der pusta jeg ut med en herlig kopp te. Synes livet var herlig fremdeles! Slitet begynte her, nå var det gjørmete motbakke opp mot Hovshaugen. Bonden har kjørt ned tømmer og ødelagt veien.

Innover mot Hovsslettet flater ut skogveien, fint å gå innover, fint med skygge på ei side.

Så endelig Hovsslettet. Jeg jublet det jeg maktet og seg ned på “benken”. Det var jo bare ei fjøl lagt ut over et par-tre stubber, greit nok. Klokka var fire, og jeg var ødelagt sliten i føttene. Visste inderlig godt at dette måtte bli dagens mål.

Med to brunostskiver og lang tekopp, funderte jeg lenge over saken. Med tempoet jeg hadde ville jeg greite komme tilbake til Hulluflata i god tid til solnedgang, som var dagens høydepunkt. Føtten stivnet urovekkende i pausene, faktisk da jeg gikk ble det bedre. Heiv innpå en paracet og tuslet videre mot Ulvåsen.

Myrskaret ved Hovshaugen ble i fjor plankelagt, så det var jo en grei vandring. Brukte ikke mye mer enn normaltida over her, halvtime altså.

Men da jeg kom endelig nedpå Stormyra ble det for meget. Alle følelsene brast ut av glede, hadde jeg virkelig greid det!?

Der ble jeg sittende lenge på min aller beste favorittplass i marka! Strødde ut duken, flatet ut helt mens maurene viftet hurra rundt meg.

Ja jeg har mine favorittgleder, denne oppå Stormyra i godvær er en av de største. Alt av sorg og sut ble lagt til side for lengre tid, nå ville jeg bare leve!

Turen samme vei til Hovsslettet var bare hyggelig. Vel var klokka 7 på kvelden, får gjøre det beste utav det. En rask tekopp og fiksing av løse skolisser satte nytt mot i meg. Og alle trimmerne, nå krydde det av folk og hunder i marka! Fikk hilse på en liten, meget overbevist om at hu kunne være min neste turvenn.

Veien ut til Rødåsen var så magisk fantastisk i kveldssola strømmende gjennom skogen! Jeg ble helt perpleks, mistet nesten pusten av vakkerheita!

Nedi engene i Rødåsen var jeg kommet i rett tid – de kvite diamanter i Trollheimen glitret nå virkelig i den gullerøde kveldssola! Helt fantastisk!

Et portrett av de sentrale. Fra venstre Stortrollhetta, Rindhatten, Raudfjellet, Bolmetrollhøtta, Salen og Snota.

Ho søv, den fine Tinderad
i Draume-bann;
men so ei Stund ved Soleglad
ho kjem i Brand.

Naar Dagen sig som Eld og Blod
i Blaae-Myr,

det logar upp med Glim og Glod

og Æventyr.

Det brenn i Brè og skjelv og skin
med Gullan-Bragd,
og Lufti glø’r i Glans av Vin,
Sylv og Smaragd.

Som godt sagt av Arne Garborg! Drar gjerne fram de linjene nå jeg mister pusten av de kvite diamanter foran meg!

Var ved ni-tida ute igjen ved sittebenken, kjølig skygge, gikk an å sitte å hvile, dro fram de siste brødskivene, koste meg! Kjente lett at jeg hadde nok gått for langt idag, men viljen min er der og dagens tur var ufattelig endt der den skulle bli. Det var fotan som ikke berga idag heller, satte jeg meg ned, ble jeg stokk stiv i knea, kom meg nesten ikke opp igjen. Så lenge jeg gikk var der intet problem og med smiley sagt nesten med tempo.

Nynnet på aftenpsalme ikveld også. Hadde fått sjelefred ikveld, en av de vakreste kveldene jeg har vandret i. Og vårrituale, klødde de nyutslupne kvigene på mulen, det satte de så pris på, omtrent som de ønsket meg velkommen tilbake!

Fager kveldsol smiler
Over heimen ned,
Jord og himmel kviler
Stilt i heilag fred.
Berre bekken brusar
Frå det bratte fjell,
Høyr kor sterkt det susar
I den stille kveld!

 

Sånn i 10-tida for jeg ned til heimen min. 9 timers tur idag. Dagen var fullendt. Jeg hadde igjen fått livet i gave!

Oversiktskart. Gikk fra Hulluflata opp til Øvre Rødåsen, så opp til Hovslettet, og ned på Stormyra. Samme vei hjem.