Der jeg satt, sånn i sju-tida på kvelden, innså jeg at jeg hadde møtt veggen og det var langt ned til Oksbåsen igjen. Mat hadde jeg rikelig av ennå og mye te på termosen. Jeg nærmet meg halveis opp til Lomtjønna, men var helt slutt, sjanglet. Bare en ting å gjøre, spre ut duken på ei myk kreklingtue. Bli helt rolig i en lang time, det hjalp!

Startet i Oksbåsen i tolv-tida. 18 varme grader. Skyfri blå himmel, startet i mest sommerlige bekledning jeg har. Men aldri shorts, har brent meg på det, bokstavelig. Heldigvis frisk og iskald bris, den gjorde hele forskjellen!

Masse folk i marka, møtte mange på skogsveien ned til Markaløypa. Og ei pratet så godt med meg, ville vite hvor voffen var. Det fikk hun vite, gråt en tåre sammen.

Dagens første herlige tekopp var på plankestabelen ved veien, men det skulle bli varmt idag ja!

Sist jeg gikk her, en dryg uke siden, var det snøskavler i veikanten. I dag var de samme veikantene så lekkert prydet av drivkvit kvitveis!

Innover Markaløypa sørover, ble det gråere i graset, ikke lenge siden snøen slapp. Oppå en lyngrabbe oppå Pikhaugen ble det en god og deilig matpause. Snedig nok, ingen insekt å se til, heller ikke maur. Så jeg fikk en god hvil lenge!

Jeg hadde bare gått en dryg time, det som tok på var varmen, og enda er det bare mai! Forsåvidt greit i dag, ganske kald trekk/ vind, bare å stille seg opp, forfriskende avkjølt av vinden!

Utover Markaløypa utpå Aunmyra, ble det dyvåt myr. Jeg skjønte ikke det helt ennå, men såpass våt som myrene var nå, sugde de alle krefter utav meg. Satte en fot ned, måtte bruke mye krefter for å få den opp av myra igjen! Ingen lang tur idag da.

Det ble kjempedrygt opp tll trimkassen i Kvitsteinan. Nesten sjanglet borttil hvileplassen min ved den store furua, med så fin kvitkrull. Klokka var i 5 tida, la meg langflat og lot humla suse. Det var faktisk noen humler, blåbæra har begynt å blomstre!

Etterhvert samlet jeg meg, og gjorde noe dumt. Labbet i vei oppover stien i retning Lomtjønna. Følte meg veldig restituert etter pausen i hvileplassen.

Men myra sugde meg ned så godt den kunne, var ikke opptørket etter snøen.

Så noen hundre meter lengre opp, og langt ifra Lomtjønna, bråstoppet jeg, dette gikk ikke! Jeg er ingen ungfole lenger, mer greier jeg ikke av våt tursti.

Klokka var vel bare i nærheten av sju, mye dag igjen, sola begynte å helle litt, veldig fint i marka nå!

Som jeg lå der og koste meg på ei svær kreklingtue, lå i skyggen som jeg hadde gjort på alle rastene idag, så ble jeg vars noe nytt av dagen. Det ble kaldt, virkelig kaldt! Begynte å fryse! Trodde ei stund kroppen min var satt ut av spill, men etter noe minutter uti steksola, så var det ikke det, rett og slett kaldt!

Tuslet ned til Kvitsteinan igjen, knipset en tidlig molteblomst. Vart dårlig bilde, men har nå minnet bevart.

Siste pausen ble på kanten av Pikhaugen. Satt i sola og koste meg med te og brunost. I sola. Satt og frøs. Jeg kommer aldri til å skjønne hvorfor jeg ikke dro på meg ulla, komme i varmen. Men nei, den hadde jeg som hodepute under rasten, snedig, er ikke rutinert lenger nei.

Det var godt å komme tilbake til veien igjen. I så måte hardere underlag, gå med det lille tempo som var igjen.

Tilbake til Oksbåsen litt etter ni, ni grader nå! Var helt ferdig og utmattet, myrene hadde tatt på. En lengre hvil i baksetet med brunost og kald te, så var jeg mye bedre.

Denne dagen ble et skille. Nå er jeg virkelig igang igjen med de lange, gode sommerturene! Kroppen min fikser det ikke helt ennå, men i hodet mitt er det såpass mye ståpå-vilje, at de lange rastene, gir liv og mot tilbake til å stå ut prøvelsene.

Ser meget lysere på livet nå!

ForrigeGode tider i Hovsslettet
Neste artikkelHeteslag ved Årlia