Startet ett, som vanlig ødelagt sur, men håpet noen timer i marka ville bringe litt glede. Bare atten grader, litt vind, skyfri blå himmel, perfekt langturvær! Tasset oppover fra Hulluflata, innså fort at orkide sesongen var på hell for dette året. Hadde lagt inn ei brunost-skive før jeg gikk, så jeg slapp å bli så uvel av den grunn.

Passerte Rødåsen-bruket i en fart som selv skogsneglene lo av. Er nok ferdig med det, ingenting er artig lenger, undrer på hva jeg kan få i turglede heretter. Idag var greia å ta de samme bilder som alltid har gitt glede, noe kreative krumspring var det ikke dagen for.

Det vanlige fotografiet av de hvite diamanter i sør, løftet blikket og gleden et hakk. I telelinsa så jeg kjente og kjære, med passende lite snø for topptur til fots på de alle!

Oppi Øvre Rødåsen satte jeg meg ned på benken i steksola. Tabbe. Det var blitt 24 i skyggen oppi her nå. Og kokte over, men fikk nå ned 4 skiver og en glovarm tekopp. Enn om jeg hadde satt meg på steinen i skyggen og fått tilbake humøret og gleden!

Så småningom tasset jeg innover turstien i retning Årlia. Var godt å komme i skyggen! Tenkte mitt om gamle dager, 2 år siden, da freste jeg opp fra Sagflata, freste via sittebenken, en halv kopp te, og freste oppå Evjenslettet for bedre lunsj med hvite diamanter. Oh var ung og kjapp da!

Inni i skogen var det godt å være, så humøret kom igjen, bra det da for det som skulle skje etterhvert.

Men først lang lunsj. Har i fjor funnet meg en stokk i dyp skygge like ved Hovsslettet krysset. Der ble jeg en lang time. Selv i dyp skygge, så svettet jeg, litt for varmt i skyggen også, men en liten trekk gjorde det levelig. Og etter måten lite åt.

Dagens eller skal vi si årets, var egentlig rundt svingen. Har vel blitt blasert av nattfiol, den er jo litt overalt i Rødåsen. Men denne, vanlig i seterregionen har jeg sett bare en plante av i marka!

Dette var hele greia med dagens tur, dette var hele grunnen til at jeg i det hele tatt hadde meg på tur idag.

Skogmarihand! Hurra! Den ene jeg har sett her i de siste årene. Har ikke sett skogmarihand noen andre steder i marka.

Stakkar, den hadde kommet skeivt ut, den var antakelig forsinket og kom ikke igang før de andre staudene var vokst. Jeg måtte forsiktig vende på mjødurt plantene, joda, der var den, støttet seg til en svær mjødurt-plante. Fotograferingen ble håpløst, kamera og jeg slet i skyggen nedi staudene for å komme til den med et lysglimt.

Dette er gjenvoksing i praksis! Når slått og beite opphører, blir det et svært kratt av storstauder og intet rom for orkideer.

Når jeg var ferdig med den varsome fotograferinga, la jeg den til mer i lyset. Vet ikke om det hjalp noe, men den var i gang med å sette frukter, kanskje de ble litt med modne.

Dermed var dagen over for meg. Var i tre-tida nå, under normalt vær hadde jeg trolig gått oppå Evjensslettet og kvilt meg.

Gikk likevel rundt hjørnet på stien, felte mange tårer. Her var bekken, det sikreste vannhullet i marka for Borga. Sukk!

En gedigen vendelrot sto så fint til i vannkanten. Det var det fineste minne om kjære Borga!

Vandret i vemod tilbake til trimkassen. Hadde en bedre te-pause i skyggen. Alle de fine blåklokkene var nå i dyp skygge, det var vel varmt å være blåklokke idag.

Hadde vel innsett at nattfiol sesongen var over for iår. Alle jeg så på opptur var på nedtur i blomstringen.

Stor var gleden da jeg stumblet over et par nyutsprungne. Så flotte! Og som ved et mirakel,  først sto de i skyggen da jeg satte meg ned ved de to. Sannelig, sola glimtet til i en sprekk i grana bak, fikk så fint lys på de!

Trass i lidensene mine, så ga orkideene meg alt idag. Turen ble en suksess, en tur å glede seg over i all framtid!

 

ForrigeTrimtur til Rognlien
Neste artikkelBotanisk vandring via Furuberget