Ettersom sola begynte å dale ned bak furua like ved, innså jeg lett, at livet er å foretrekke, klokka var ved 20 og jeg hadde marka for meg selv, og der kom sola nedi taket av furua, så fin stjerne det ble som sildret over hodet mitt!

Startet halv ett, 19,5 grader, skyfritt, nesten vindstilt. Hmm, bekymret for at eftan ville bringe kokvarme idag. Bare å stille lettkledt som mulig idag da!

Oksbåsen er så fin i sommersola! Alt omkring er innmark, siloeng, så på denne tida er det ikke greit å vase oppover graset til huset for en pust i bakken.

Hadde en plan idag, som jeg kjente var gjennomførbar. Først gå markaløypa opp til grinda i  Rødåsen. Det er ikke langt. Etterpå rusle sørover mot Kvitsteinan, det er mer lengde.

I veikanten sto rødknapp så fint i full blomstring. I motsetning til myrplanten blåknapp, så har den store blomster ytterst i korga.

Etter en halvtimes slit etter veien i delvis skygge, svingte jeg nordover Markaløypa i retning Rødåsen. Nå ble det varmt, åpent myrlandskap og lite vind.

Lauvtistel, eller fjelltistel. Hurra! Det sto en nesten avblomstret like etter jeg kom innpå markaløypa. Så da finns den litt flere steder i marka! Humlene var veldig ivrige på den.

Myrhatt var nesten ferdig med blomstringa, men noen fine sto igjen. Tepperot den gule. Jeg sjanglet, surret med kamera. Lunsj – nå!

Ved ei stor furu fant jeg ganske raskt ei deilig, myk krekling-tue og der ble jeg en lang time. Spiste meg god og mett, og en liten dupp!

Sølvvier. Inneholder salicylsyre. Har du litt hodeverk, kan det hjelpe å tygge litt på et slikt blad.

Subbet videre i stekvarmen, knipset i hytt og vær blomster, fikk ikke noe smell på det i varmen. Endelig i 4 tida var jeg oppe ved grinda til Rødåsen. Noe fe var ikke å se. Jau det ble langt nok dette, jeg fikk nok med dette idag, skulle turen ned til Oksbåsen igjen foregå med koselighet. Alt håp var at kvelden ble kald, da kunne jeg begynne å ta bilder igjen og få hvilt med lengde, bli restituert.

Rødåsgrinda. Kjente og kjære enger, helt utilgjengelig sommers tid. Så mange fine raster oppi her vinters tid!

Skogburkne. Svær, kjempeflott bregne. Sto i grøftekanten hele veien oppover, liker seg best i litt skygge.

Sølvbunke. Slår opp i mengder i beitemarka. Har så rue blad, at kveget vil ikke ha den. Står i store tuer, som vokser seg enda større når ingen beiter den. Stor utfordring å få satt fokus på slike tynne gras. Men denne hadde roet seg ned, så da gikk det an.

Like ved i grasmyra sto en diger en, godt over halvannen meter, piggete og så sint ut.

Myrtistel. En av våre vanligste ugras. Tenkte tanken på et blomsterbilde men den var ikke helt i blomst ennå. Og da måtte jeg ha rasert den for å komme til, det hadde jeg ikke hjerte til. Så det ble bare et skudd fra hofta av hele greia, greit nok det til neste gang vi møtes.

Og dagens høydepunkt! Hadde allerede mesket meg med et bær!

Så herlige, nydelige, søte, fine molt! Det smakte virkelig nå, var på vei utpå en myrholme med noen staselige furutrær.

Der ble jeg lenge og vel, helt til det begynte å bli mer levelig temperatur. Spiste meg god igjen, lang hvil, ble enda mer god. Koste meg!

Og det store bare skjedde! Sola seg dovent ned i trekronene, og forgyllet meg i så vakre stråler! Jeg ble helt euforisk av vakkerheta og strødde omkring lekkerheter pr sms til mine kjære!

Ruslet videre inn i kveldinga mot Oksbåsen. Nå var det fint nå, og vegetasjonen var kommet i kveldsroa, sto helt stille alle sammen, med gyldne stråler i blomst og strå!

Rome var så vidt kommet igang. Så ung og nyutsprungen!

Sveltull. Det lille halvgraset hadde nå fått så fine, hvite, krøller i håret!

Tuslet oppå veien igjen, satte meg ned på plankehaugen. Med tekopp og siste brunost-skiva, lot jeg humla suse og begeistret meg stort over alle gullstrålene sola strødde over meg gjennom ei stor furu. Herlig!

Ved bilen ved 20. En fantastisk dag, en slik en som gir livet ny mening og lysten til å leve!