Som vanlig satt hodepinen som et skudd, da jeg våkna idag, et resultat av gårsdagens dialyse. Umulig å ha seg opp, fikk ikke spist nok, ga opp tur. Som vanlig tok turlysten overhånd, å være hjemme er det værste, om man har alt av mat og kos, er alt falsk skjul før neste dags lidelse i dialysen.
Ved halv ett var jeg igang oppå Hulluflata, 12 grader, lettskya, kjempa meg opp brattbakken i granskogen. Det gikk ulidelig tregt, men tanken på “hjemmekos” enda en dag, drev opp tempoet! Og hodepinen? Nei si det, ved kraflinja dufta den vekk, savnet ikke den nei.
Idag – finne ormetelg, før i tida brukt mot hodepine, men den viste seg å inneholde filicin og er altså giftig.
Ved ett var jeg utslitt, men ferdig med bakken! Alt var strødd utover og jeg gomla den første salamiskiva. Hurra! Jeg kom meg uti livet, endelig blir det en lang dags kos for en ødelagt kropp! Satt nesten en time og hadde det mer hyggelig enn noensinne!
Knipset bilde av hakkespetten i ospa likeved, der hadde den sittet under hele måltidet mitt!
Ruslet videre innover gammelskogen mot Raudhåmmåren, trolsk stemning inni de store granene.
Videre over Annebrua, var ganske sleipt dekket idag.
Masse bregner inni skogen, dette er strutseving. Den er lysegrønn, og lett å kjenne på at sporene sitter på egne, brune blad midt i rosetten.
Den vanlige storbregnen innover skogen var skogburkne.
Den er lett å kjenne på “3-dobbelte finner” – altså at småfinnene er oppdelte og nyreforma sporehoper under småfinna. Dette bildet tok jeg oppi Oksbåsen nylig, den er vanlig over hele marka inni skogen.
Ruslet videre opp siste kneika. Tok en avstikker ned i skogen. Har mista capsen der nedi, hadde et avtrede på naturens vegne, fikk ikke med meg alt. Videre ned til stikrysset med bringebærkratt opptil skuldra! Bæra var stort sett moden nå.
Så var det “bratthenget” ned til Raudhåmmåren. Ikke lange biten, men jeg sliter alltid ned her. Idag var det såpeglatt etter alt regnet. I kroken etter første kneika, måtte jeg holde tak i ei osp for å puste ut. Der – der sto den, like inn i skogen, bare 3 meter unna!
Ormetelg!
Hurra, hurra, så artig! At jeg ikke har sett den før er utrolig, så mange ganger jeg har gått her! Har ikke sett den baki marka heller, den vokser bare (?) frampå kanten nedover oreskogen ned til Orkanger.
Den er lett å kjenne, “dobbelt finnet” som strutseving, diger og svær som skogburkne. Men er mer mørkegrønn, og snur du på bladet ser du den store forskjellen.
Ormetelg — den har runde sporhoper på undersida av bladet!
Glad i hjertet etter denne store opplevelsen, tuslet jeg ned på hvilebenken for en bedre stund med te og brunostskive. Samtidig kom Andreas fresende, nylig fylt 90, men sprek som en ungfole fremdeles. Det ga stor inspirasjon til å fortsette dagens reise. Klokka var bare tre så dagen var ung, selv om det begynte å småregne, var det duket for flere gode stunder utover dagen
Rundskue over byen vår, blir mer og mer urban, stor utbygging med folkebad i Gammelosen, og nye fabrikker omkring Orklas utløp.
Byens viktigste handlested, Amfi, midt i bildet. Hit drar de fleste for å handle på Mega, apoteket, klær og Clas. Greit med mye på et sted, men sentrum har flytta seg til Amfi, butikker nedpå Øra merker nok det. Til venstre Bilbyen på Laksøra, med Biltilsynet, YXn ved rundkjøringa og Egils har fått det romslig i den gamle Europris-butikken. Aner meg at Biltema kommer på den ledige tomta rett over for Egil. Til høyre for den Obs Bygg.
Til høyre, hitom Orkla, den staselige Bårdshaug Herregård. Rett over veien Kiwi-butikken. Til høyre Sissel og Geirs Litjgården, den gamle trønderlånna/gården som er så fint oppusset. Homy lodging sier de om hotellet sitt, de har også innredet stabburet med koselige enkeltrom.
Grønøra. Orkangers store industriområde. Gammelosen ned til høyre med det store, fine Badelandet. OTI, shoppingcenter til venstre. Mitt barndsomshjem like til høyre for Idrettsparken, ved det gule huset/gården.
Kjempet meg opp igjen forbi ormetelgen. Snedig at det ikke var flere tuer, må prøve en tur bortover oreskogen engang.
Gruet meg for det neste som skulle skje. Brattbakken opp fra Hulluflata greier jeg ikke lenger å gå ned. Valget var klart, opp stien til Rømmesmyra og Markaløypa. Det var bare å bite tenna sammen og tusle på!
Etter en halv time var jeg endelig oppå Rømmesmyra, nå var det bare å cruise bortover den plankelagte stien!
Og da var jeg bortpå den første benken, magen knurret, klokka var blitt fem. Strødde utover meg og maten og godt sitteunderlag. Lang matpause, vel fortjent det nå, at jeg hadde klart å kjempe meg oppå Raudhåmmåren igjen, var ikke til å tro!
Å leva, det er i livet
å finna det største verd;
å leva, det er å vinna
til sanning i all si ferd.
Jo, jeg satt der og mimret salmevers. Det grep meg så intenst at jeg igjen var ute på tur, at jeg fremdeles er i stand til det!
Nedi Øvre Rødåsen i sju-tida. Hadde oversikt over dagen nå. Kunne bare ta den største kosen på rad og rekke. Kom ei kvige ruslende borttil meg og ville ha kos, som den fikk mye av. Resten av hjorden har jeg ikke sett på lenge, snedig.
Så var det tid for dagens siste prøvelse, den gikk ikke helt bra. Vaklet meg ned til Rødåsen, og der ble det i praksis stopp. Venstre fot ville ikke ha mer tur, fikk en strekk under siste nattfiol-tur, var vel det som satt i.
Sto nå der i Rødåsen og funderte, hvordan komme seg ned til Hulluflata. Hmm, det er jo bilvei, så det var greit å gå allikevel. Får nynne på første verset mens jeg slet meg ned i lidelse.
Å leva, det er å elska
det beste di sjel fekk nå;
å leva, det er i arbeid
mot rikare mål å trå.
Ved halv ni i baksetet med den siste, lunkne teskvetten. Sannelig hadde jeg en brunost-skive igjen! Å så godt, det var med nødskrik jeg kom meg ned.
Dagen idag var en fullendt nytelse, selv om den kostet. Igjen ny tur som ga meg livet i gave, nå er turen et vakkert minne som jeg lever på!
