Kom meg nå endelig ut i ett-tida, etter en kaffekopp og bringebærbrødskive. Kry av det, idag trakk sofaen hardere enn ellers, selv om fotan på måte var i “godlage”.

Parkerte på Hulluflata, den likast plassen og med utsikt til Trollheimens diamanter! 15 varme, heftig vind, lettskya gråvær, sommerlig høstvær. Perfekt turvær, og derfor lettkledd i T-skjorte. Det som skjedde nå, grudde jeg meg til, kom vel nok til å angre på dette?

Etter en trekvart time var jeg endelig oppe i tunet på Rødåsen. GPSn viste at jeg hadde gått 0,9 km/t oppover og var ikke bratt, slakk motbakke i grusvei. Sukk. Men det var bare herlig å strø utover termos, mat og meg selv utover fjellduken – hadde med sekk i dag!

Etter en times velvære med maten var jeg noenlunde restituert. Og skulle ha tuslet ned igjen! Men hjemme er bare sorgen. Hmm – skal jeg virkelig trakke meg oppover til Øvre?

Dumt valg. Har ikke lenger kropp og fota til slike bratte kneiker lengre. En ting er beinhinna som knøt, men også et par knær knirket. Huff, sånn ble min skjebne, lysta ER der, men ….

Halveis opp, oppom badekaret for krøttera, var jeg gått i veggen, måtte bare legge meg ned i graset utom seterløa, fiske fram kaffen og roe meg helt ned, lenge.

Det sedvanlige bilde mot diamantene fikk jeg etterpå. Jo, så godt konturene på Stor-Trollhetta og Snota idag! Det fattet nytt mot i meg!

Etter fotoseansen, var tiden inne for hjemtur. Hmm, klokka var bare fire og resten var bare slakk stigning. Prøver!

Ved fem satt jeg på hvilebenken i Øvre Rødåsen og kjente på en seier med vond bismak. At det var bare hit det rakk nå for tida, sukk. GPSn trøstet ikke, 0,8 km/t siden Hulluflata og 0,7 km gått. Sagt på en annen måte, i fjor var dette en 3/4 times tur, idag altså henimot to timers slit. Der og da bestemte jeg meg for, bare bortover turer heretter. Sukk.

Man får glede seg med det en fikk, og det var en seier over alle seire bare det å komme hit. Den gode, gamle stemningen var der, folk som freste opp og ned på trimtur, godt å være oppi skogsengene og duften av krøtterbeite. Jo – trivdes!

Nedatt ble jo samme sorgen, gikk i små skritt fram og tilbake og la meg tungt over stavene nedover. Det gikk da på et vis, men ved seterbua ble det pause, kjente litt på at nå som klokka hadde ruslet over seks, begynte jeg å få trangt med tid. Kjente også på smaken av engstelse, av de som jeg møtte, var nå det skogtrollet ved fulle 5 ?

Var vel inne på tanken på kveldskaffen ved Rødåsen-lånna, men skjønte vel at nedturen måtte tas ifatt nå.

Rett opp for Hulluflata er den høye, mørke ryggen på Ruten!

Ved sju var jeg endelig utstrekt i baksetet, ouch så sliten, såvidt jeg klarte å helle i den befriende gode, varme kaffen. Sannelig ei brunostskive var igjen også!

Kor snøgt han dalar, livsens stutte dag,
og jordlivs glede med sitt tome jag!
Omskifte ser eg kring på all min veg.

Har marka, finner livet i marka, lever en dag til etter tur i marka, det er her i marka det finnes botemiddel for alle sorger, det er i marka jeg er. Selv inne i kveldsstunda er mine gleder i marka, det er nå så rart med det.