Etter en kjapp bringebær-skive i sofaen bars det ut i det kalde gråværet. Hadde vel lyst, men med melding om 10 grader og regn utpå dagen, lå det an til en hustre tur.

Startet i Oksbåsen ved halv ett, såvidt 9 grader, tett, tett gråvær. Men det var blikkstille! Det var bra, jeg stilte fremdeles sommerkledt tynt, jeg må slutte med det, ullskjorta kom på ganske raskt!

Tuslet forbi hytta, og tok inn stien østover som var merket som svak sti og ei hytte en par km inn (altså halvveis til Knutsslettet). Det ga jeg opp fort, det var noe stigreier i starten, men det forsvant inni granskogen. Skal prøve til vårs igjen, vil gjerne se det huset!

Tuslet videre oppover godstien, fant meg en blåbærtue med utsikt ned til Seljan. Egentlig kunne jeg fulgt denne myra ned til den hytta. Det ble til en lengre matpause, med glovarm kaffe og agurk på salamiskivene!

Oppe ved stubben, som var like ved, var jeg godt forsynt, så jeg bare gikk på opp bratte bakkene. Imponert over meg selv, står det så bra til, vel noe tempo er det ikke.

Oppe ved Evjensslettet og ferdig med de lettgåtte brattbakkan, var jeg veldig sliten. Mått bare gå opp og få hvilt!

Ennå hadde jeg ikke møtt noen, var vel for grått og kaldt. Laget meg reir igjen, strakk meg ut, uff så sliten. Det er ikke så mange måneder siden jeg bare freste forbi og gikk nedi Årlia, ja nå i oktober ja. Om jeg blir såpass igjen?

Fikk meg et brukandes bilde av Stortrollhetta fra reiret mitt. Det så ikke ut som det var noe nysnø oppi der.

Nå ser jeg på yr at sola har tenkt å gå ned 1833. Javel, klokka nærmet seg fem, og jeg var fremdeles sliten, behøvde timen for en god tur ned. Måtte bare ta det kortere, to skiver brunost fikk holde. Og en bit Troika som avrunding!

Det gikk etter måten høvelig nedover bakken, ei rufsete, svart, sky slapp noen dråper. Var ved stubben igjen etter en halvtime. Er nok der igjen, er nok igang igjen, selv om tregt det går!

Stubben ga siste hvile før Oksbåsen, innså jeg hadde bra med tid og gaflet i meg ei skive brunost, den siste fikk være for baksetet.

Fra stubben er det nesten slett så slipper bakkene nå. Ved Oksbåsen litt etter seks, nå var det skumring, skydekket ble stadig mørkere.

Å leva, det er å elska
det beste di sjel fekk nå,
å leva det er i arbeid
mot rikare mål å trå.

Strakk meg ut så lang jeg var, jo baksetet ble en god kvile. Dagen var fullendt, et arbeid i dag for nye prøvelser senere i uka som jeg ser mindre mørkt på nå.