Idag var jeg klar. Full vinterbekledning, varm lue, varme votta, stillongs, tykk ullunderskjorte.

Parkerte oppå Hulluflata halv ett. Spekulerte på bakkene oppå Øvre Rødåsen, det som knekte meg sist. Idag var det 4 grader, vindstille, snøen dekket bra oppover marka.

Oppom Rødåsen knipset jeg det vanlige bildet av diamantene i sør. Ved nærmere syn, jo de hvite diamanter var virkelig kvite! Snøen lå heldekkende langt nedi fjellbjørkeskogen!

Botanikken er bare visne greier blitt. Dette var ei lita eng med så fin hundkjeks og nattfiol. Det blir ei stund før gledene kommer tilbake.

Og vips var den bratteste kneika besteget! Det er nederst ned like ovom Rødåsen jeg sliter, men det var ingen problem idag, ta det med ro, kryss fram og tilbake, så gikk det da bra det.

Så var jeg endelig oppi Øvre Rødåsen for en bedre lunsj. Sola skinte så varmt, trivelig å være ut på tur ja. Skjenket i den varme, gode kaffen og riktig koste meg med matpakka!

Plankene oppover mot Rømmesmyra var islagte, men den var delvis avsmelta, skummelt og sleipt å gå. Utover myra fastere snø, men myrene er fremdeles søkkvåte, klesse å gå i.

Endelig tilbake til reiret vårt! Her har vi rastet så mange ganger, men det er ei stund sida nå. Det var blitt overskya, synd at den fine sola forsvann.

Danderte ut fjellduken og strekte meg så lang jeg var. Jeg er tilbake!

Nåvel, hadde ikke gått så langt da, men kjente at det verket i hele kroppen, ble vel nok tur dette, klokka var blitt fire, så det ga seg selv. Jo, fantaserte og drømte om runden, altså videre og ned via Raudhåmmåren, egentlig samme lengden, men mye brattere, jeg er ikke der, ennå.

Tuslet etterhvert nedover. Trimmerne var kommet, nå var det mye folk i marka, de fleste sleit med den sleipe isen nedover plankene.

Så sannelig kom sola tilbake, den tittet såvidt over åskanten og glitret noen spede stråler over hele meg!

Kaffesup nedi Øvre Rødåsen. Tar ingen sjanser, må hvile ofte. Sola kom ikke hit noe mer idag, så det ble kald skumring. Takket og bukket for bekledningen, var varm og god inni ulla!

Nede ved Hulluflata i seks-tida, borti Omnsfjellet var det ganske så kvitt ja. Det ble en 3 km tur, vært ute i nesten 6 timer, luggumt det. Grundtvig:

Skyerne gråne, og løvet falder,
fuglene synge ej mer,
vinteren truer, og natten kalder,
blomsterne sukke: det sner!

Noe seanse i baksetet skippet jeg, det begynte å bli mørkt, iskaldt å sitte rolig nå. Men en stor dag i sin enkelthet, jeg er tilbake, jeg greide den kneika også, jeg lever!