Idag ble det varmt, og jeg var i vinterklær. 8 grader da startet ved Hulluflata, lettskya, vindstilla, all snøen var bortsmelta. Hadde ikke helt regna med det der jeg startet tolv i stillongs, fora vinterbukse og varm boblejakke og genser!

Men gikk no freidig oppover mot Rødåsen, veldig spent på om jeg ville tåle dagens tur som planlagt. Var tidlig ute, bare det var en prestasjon.

Trakka nå ivei oppover, varmt og godt vær, ingen sol ennå, syns det gikk greit å gå, men fotan er jo parkert, ødelagt, ikke så ille i venstre heldigvis, ikke noe tempo.

Oppe ved gården, var jeg vel frisk og rask, hadde marka helt for meg selv, sulten. Lurte lenge på om jeg skulle flate ut over fjellduken foran huset, vært godt med mat nå.

Det ble til videre tur, trakket hardt på oppover kneika. Følte meg bra. Knipset det vanlige bildet av fjella, innzoomet blir de slik:

Trollhetta, Bolmetrollhøtta, Snota, jo der var de alle, så klare og fine! Ser ut som snødekket har avtatt noe.

Øvre Rødåsen! Endelig! Ja det er andre tider ja. Med stort slit kom jeg hit igjen, det som var engang startstedet for våre lange turer i marka, i første rekke Årlia. En skoleklasse hadde vært her nylig, laget seg pølsebål, jeg møtte flokken nedi kneika i vill galopp. Ung og sprek tenkte jeg da!

Nåvel, den gamle kreket seg borttil sittebenken, med stort armod og gisp av lettelse fisket fram kaffekoppen og brødskivene. Å det gjorde godt! Strekte meg bakover, hvilte lenge.

Burde gått heim etterpå, ble jo så restituert. Men yr meldte dagen som god nytelse helt til kvelds, for gæle å avslutte nå, så da trakket jeg videre. Fantaserte om Hovsslettet, det ville gått greit det idag, frisk nok til det. En liten detalj, sola gikk ned 1730 idag, da ville jeg vært oppi Hovsslettet og kost meg. Men turen tilbake i mørket, ville den bli koselig?

Skogsstien videre opp til Rømmesmyra var greit, ingen sleip snø eller is, men klesse å gå da. Tok meg en dryg halvtime å komme på toppen. Noe fart er det ikke, men det monner forsåvidt.

Fint og lyst oppå myrene, med en liten skimt av sol. Idag ville jeg sannelig gå til andre hvilebenken, altså gå litt lengre enn sist.

Halvveis dit, sannelig! Reiret vår på kanten av Skotthaugen! Der er så fint å sitte. Så da ble det dagens mål.

Som tradisjon krever så ble fjellduken behørlig dandert utover, termos og matpakke ved siden, og jeg bikket meg oppi reiret med et frydefullt stønn.

Var langt nok dette idag, klokka seig mot fire. Vel, det er kortere ned til Sagflata igjen å gå rett fram via Raudhåmmåren, tenkte på det, men siste kneika er ikke for meg idag.

Så da ble det fire skiver havrebrød her, sånt fancy brød som de selger enddel av. Det var dagens tabbe. Jo, jeg har tryna på det før! Havrebrød er kjempegodt, men det er loff, rett og slett loff med litt grovt/sammalt mel oppi. Resultatet uteble heller ikke, jeg gikk og var småsulten i hele dag!

Så smått tuslet jeg ned til Øvre Rødåsen igjen. Begynte å engste meg for å ha dårlig tid. Mens jeg satt på benken igjen, gomlet en haug med havrebrød, det som var igjen – kom sola og spredte sine laveste stråler på meg!

Det var solnedgangen det. Nå ble det vandring i skumringen resten av turen. Greitt nok det, ikke langt igjen.

Dagen viker og går bort.
Himmelen blir tung og sort.
Solen har oss alt forlatt.
Nær oss er den mørke natt.

Fikk mitt idag også. Livet er ikke så værst, allikevel.