Som jeg sto der i Oksbåsen og funderte, hvor herlig er dette!! Og strakk mitt møre legeme mot solas siste stråler.
Nuvel, klokka var tolv, og jeg hadde duppet bort dagen som vanlig, utslitt etter oss dagen før. Oksbåsveien var virkelig noe å våkne med, nyvannet skøyteis hele veien innover, skummelt. En ørliten varmegrad, var vel det som heter såpeglatt.
Tuslet ivei innover marka, visste at oppi der var stubben, et sted for den store sjelefred, noe mer strakk ikke dagen til idag. Devold idag, fått meg nytt ull undertøy, varme vinterulla, god og varm, engstet for at det ble for varmt, men jeg skulle i skyggesida av marka. Og bokser, sånn nettingfora, tykk ullbokser, så – ja holdt varmen idag.
De gylne solstrålene ga meg godt mot innover stien, og så lave som de alt var, fikk jeg kose meg med det lille som ble gitt idag.
I skyggen var stien ganske isete, uten brodder idag, så måtte gå på kanten og utenom issvullene. Snøen, det lille som var, var heller ikke medgjørlig, knalhard isskare!
Etter en trekvarters sedat, helt rolig tassing innover isdekt sti, var jeg ved Stubben. Hadde greit forlagt tanken om høyere mål idag, noe rask nedtur ned isen, fristet ikke.
Stubben hadde et islokk, det var greit, la sitteplata oppå, satt godt og varmt, og innhylla i fjellduken var dette som stuetemperatur.
Omframt sola, så ble det likevel en koselig halvtime her med kaffen så varm og de medbrakte brødskiver. Tankene vandret til bedre tider før i tida, hvor Pikfjellet var enkelt å nå, men sola er likevel den samme, selv om den nå ikke nådde ned på stubben, bare et gyllent, svakt skinn borti grana bak meg.
Det skinnet ga nok inspirasjon til en sving til. Helt opp til den famøse svingen under de store granene. Tenkte også idag på heteslaget i sommer, nå var det 0 og passelig kaldt. Som året svinger!
Oppom der vendte jeg på hælen og retning ned, klokka var tre, passelig idag. Burde egentlig ruslet de siste ti min helt oppå Hulluenget, sett diamanter. Men var litt kuren på siste reis for dagen senere idag.
Ved halv fire satt jeg ved verandaen i Oksbåsen, luggumt fornøyd, luggumt sliten, de siste skiver med brunost glede stille ned i stor takknemlighet for dagens gaver.
Dagen viker og går bort,
luften bliver tykk og sort,
solen alt har dalet platt,
det går ad den mørke natt
Jeg fikk akkurat med meg solas siste gull der på verandaen. Plankene var rimete, det skapte et nydelig, kvitt glitter i de siste gylne stråler fra solnedgangen!
Ble en dag å glede seg over i all sin enkelthet, et nytt gullkorn i hjertet for livsreisa mi. Det å være hjemme med mismot, skaper aldri noe godt. En tur ute i skog og mark, er alltid en seier!
