Dette er et av de beste minnene fra den første tida vår i Ulvåsmarka. Årlia-runden enkelt og greit, med mye orkideer og så sannelig nattfiol!
Turminne fra 17. juli 2017
Som dagene tusler i sommervarme og iskaldt regn, er det alltid stor glede bare å rusle rolig attover i marka vår. Så vi parkerte ved Ulvåshytta og vandret rolig oppover mot Hovshaugen. Det er jo en lykkens tid høgst i sommeren, alle problem er slukket, alt er glede, fred og ro bare man tar seg en tur.
Jeg plukker en blomst
til pryd for dit bryst
og ser paa den længe
med smertelig lyst.
Hvad er vel det liv, vi
beruser os i?
Et lyn av en svale,
som jager forbi.
Linnea borealis, selveste Linnea-blomsten til og oppkalt etter Carl von Linne, jeg har selv vært i Hammarby, sett Linne med blomsten i handa, fått inspirasjon av Linne`s ånd der. Og her i marka var den litt overalt i granskogen, blomstret så vakkert nå!
Oppå Stormyra ved stikrysset til Hovslettet kom de første større orkideer.
En svær flekkmarihand, man kunne nesten ane aner av skogmarihand i denne, men den er nok for flekket, for lys. Leppa er ikke spiss, og den er ikke lengre enn sideflikene. Da bir det flekkmarihand.
Dagens vandring kom etterhvert nedi Damdalen.
I Damdalen sto en mengde skire grønne skogsnelle og glitret i regnets tårer som nettopp hadde fart forbi!
Ved kammen oppom Årlia gikk vi utpå for dagens lunsj. Et av de få punkt man ser noe her inni skogslandskapet. Vi var egentlig ikke noe særlig slitne, men det var godt med mat no.
Ned bakken og bortover så var vi i Årlia. Godt over 2 km sålangt.
Alt er nesten det vanlige i Årlia, bortsett fra utsikten som er fenomenal østover Yståsen.
Turen fra Ulvåshytta over hit på grusveien hadde tatt sitt. Jeg hadde skikkelig vondt i fotan, hvordan skulle dette gå?
Satte meg på hvilebenken og søkte inspirasjon og trøst i de vide vyer innover Skaunamarka over Baklia. Skimtet Vassfjellet i det fjerne.
Det ble til at vi tuslet videre opp og innover myrstien over til Rødåsen. Mykere skogsti. Men det ble langt helt fram, jeg var litt på felgen, men kom meg igjen etter pausen, skogsstien var mye greiere å gå.
Relativt fattig vegetasjon, men en sumphaukeskjegg sto da og lyste opp tilværelsen vår.
Ved hvilebenken i Årlia begynte turfolket å komme, det seg mot kvelds. Vi hadde ikke sett en sjel før idag, nå strømmet det på med ivrige kveldstrimmere. Jeg kjente at jeg hadde gått langt nok idag, grusveien hadde tatt sin pris, men vi hadde altså den lange biten over Rømmesmyra igjen.
Dermed var det aftensmat. Jeg satte meg på kanten der turstien går ned mot Ulvåsen og spiste de tre gjenværende brødskivene med den lunkne teen. Borga fikk også mat, voffen var tydelig sliten.
Den siste biten regnet vi som et kjedelig transportstrekk, som vanlig. Vel halvveis, fikk jeg en hildring i høyre øykroken jeg aldri trodde var sant. Jeg snudde ikke tvert, jeg trodde snarere jeg drømte. Men da jeg la meg ned ved orkideen, kjente jeg den deilige duften, aaah så det er slike ekslusive planter i Ulvåsmarka da ja! Det blir jo mindre av disse, folk vil jo pen plen, fin asfalt og nye hus, og da raseres skogsenga, som den nå gjør nedpå Joplassen. Orkideer som nattfiol har ingen sjanse, heldigvis fant denne ene et fristed oppi Ulvåsmarka.
Det var ganske bra skumring da jeg tok bildet, og jeg så nesten ikke orkideen i søkeren. Regnet var på vei innover oss. Vi tuslet hardt ned til Ulvåshytta. I det voffen og meg vel var under biltaket, strømmet regnet på.
Flaks altså! En ny fantastisk dag, som igjen viser hvor godt livet egentlig er og forblir det beste valg.
……….
Lett redigert 10. februar 2022.
En av de siste turene jeg har sett nattfiol i Rognlien (lia mellom Ulvåshytta og Rømmesmyra).
