I den første tida vår med lange “ekspedisjoner” for å utforske marka, ble det fort noen favoritt-turer. Særlig den turen å starte fra Espa og gå innover mot Kvitsteinan og gjerne helt til Årlia. En tung vinter var forbi, nå var vi endelig oppi Espa igjen på barmark!

Turminne fra 2. april 2017

 
Det var med stort vemod vi gikk utav bilen i Espa idag. Det er april, våren er kommet!
 
Espa
Men jeg var ikke klar, tunge depresjoner lenker meg til sofaen. Heldigvis har vi marka nært, i morges fikk jeg litt klarsyn til å dra ut.
 
Vi tuslet oppover veien i retning Rasmusrommet i ti tida, ja den var nesten halv elleve, sent ute! Traktorveien var helt ødelagt av vårflommen, bekken hadde tatt nytt løp her nedover. Svingte så av som vanlig, oppover til venstre, bratt opp hogstfeltet, mot Aunet. Det var så fin en søndag, litt regnyr tidligere, nå hang det igjen litt regnskodde omkring i åsene, mot fjella klarnet det.
Ved Aunet

Og det var vår! Det var bart, snøfritt, nesten tørr skogssti, en deilig duft av våt jord, vår! Jeg ble helt yr i hodet av gleden, Borga også, vi danset nesten oppover i raskt tempo, endelig er den nye årstida kommet!

 

Aunet

Ved Aunet satte vi oss som vanlig på fjølstabelen utom hytta. Hver en muskelfiber i oss var slitne, vi var i dårlig form, og så glade for at vi virkelig hadde tatt turen ut i dag. Jeg vurderte en liten tekopp for å styrke meg, men hadde bare gått en liten halvtime, så jeg gikk videre opp i eventyret.

Skogsveien mot Aunmyra

Skogsveien mot Lomtjønnstien var delvis dekt av snø, den lå jo inni skogen. Men da vi kom oppå Aunmyrene var det helt bart utover den store myrflata.

Da ble det banan og tekopp. Oppå tua vår der vi alltid sitter og ser utover Aunmyrene mot Pikhaugtjønna. Stien går egentlig bak oss og videre i skogkanten, men det var for kvitt for oss, vi ville fortsette litt på skrå utover den snøfrie myra sørover. Det var stille i skogen nå i halv tolv tida, det var såvidt en vindgust i tretoppene, vi satt der helt fjetret over å få være ute igjen, ute i eventyret. Dette er livet!

 

Markaløypa ved Pikhaugtjønna

Mimringen overe tidligere tiders vårturer tok nesten overhånd, men etterhvert kom vi da oss videre sørøstover. Ble nok endel subbing, myra var ganske våt etter snøsmeltinga, så vi gikk ikke rett opp mot Pikhaugtjønna, men spratt over bekken midt på myra og gikk på skrå oppi furuskogen. Snøfritt her oppi, greitt å gå bortover lyngen. Snart var vi bortover løypetraseen, som gikk som en hvit isstreng bortover skogen. Det hadde gått kjapt i år, det var egentlig lite snø da den var her.

Kvitsteinan

Kvitsteinan! Det er ikke mer enn et par kilometer opp hit, en lett tur på tørt sommerføre. Men idag var det en seier for meg av svære dimensjoner. At jeg hadde kommet meg ut og hadde greidd turen hit og det på en brukbar tid! Klokka var bare halv to, det var mange gleder ennå idag, vi gikk borttil den lille haugen og satte oss ved furua vår som vi pleier her på Kvitsteinan. Det gjorde umåtelig godt med den mest tradisjonelle matpakka jeg alltid går med, seks skiver med hhv salami og brunost! Nå kunne jeg bare slippe inn alle de gode minnene fra slik vårturer, jeg slapp utav meg noen salige hurra-rop der jeg satt. Nå var jeg ute, jeg svevde mellom Gorsetsetra ved Krokåtvatna, Hølbekken i Hølstoen og selvfølgelig Hurundsjøen, alle slike deilige tidlig vårturer!

Tilbake gikk vi løypetraseen over til Oksbåsen. Jeg skulle nok ha gått ned Aunmyra på nordsida, blitt en tørrere tur. Var jo greit og fint bortover mot veien, endel snø å gå på inni skogen, men den var jo fast og fin. Tenkte på å gå rett fram og opp til Rødåsen, skulle absolutt gjort det. Men vi var slitne begge to, kanskje var det nok tur for idag. Oksbåsveien nedover var jo så fin og tørr i begynnelsen. Så kom isen. En stor fornøyelse for Borga! Som hadde planer om å surfe hardt nedover snøen og den blanke, våte vårisen.

Oksbåsveien

Jeg liksom så for meg den glade voffen i fullt firsprang halsende nedover isen! Skulle da bli med jeg også, og jeg var sommerskodd. Så det ble en lengre, forsiktig fomling langs brøytekanten nedover, mens Borga var utpå isen og dro hardt på.

Traktorveien bort til Aunet

Endelig var vi nede ved krysset til Aunet. Her strøk vi til skogs sørover, og snart var vi på snøfri og sommertørr skogsvei. Tror nok også Borga likte dette bedre. Vi var nå kommet til fem-tida, og slørsola var på hell og strødde magiske blekgule stråler ned på oss.

Ved Aunet

Gikk utpå en lysning og studerte fjella i vest, jo Slettfjellet, Ruten og Omnsfjellet hadde alle fått brede, sorte striper som vitnet om at en ny sommer er i emning!

Kvile ved Aunet

Så da satt vi der igjen på fjølstabelen ved Aunet med den siste brunostskiva og koste oss med en lang, varm tekopp. Hadde det ikke travelt nei, den største gleda på jord, ut på tur, var nå overstrødd i aftensolens varme glans. Jeg slapp inn alle minnene fra tidligere tider! Voffen var helt rolig, tydelig fornøyd med dagens gleder.

Sto ved bilen i sju-tida på kvelden. Nå seg sola ned og inn kom et nokså stort regnvær. Det kom akkurat da vi satte oss inn i bilen.

Denne turen kan bety alt. At det er vår igjen, jeg har overlevd en ny trasig vinter, alle minnene som kom over meg underveis, jeg er på tur igjen!

……..
Forsiktig redigert feb. 2022. Uendret tekst. Lagt til et par bilder.
0 Kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments