Emmaheim til Rauhåmmåren

Her er en tur som betydde noe. Det er dette jeg skulle gjort hele vinteren. To av naboene har den som fast daglig rutine. Om ikke helt opp til Rauhåmmåren, det er værre midtvinters, men i det minste Espa. Alltid lettere når en er med og drar, tydelig at voffen likte motbakkene.

 

 

Endelig var dagen der!

Vi skulle på topptur i marka!

 

Starta fra Emmaheim i ti tia og tusla bortover Evjen og oppi Espa. Det var så god varme, flere pluss og sola tittet fram bak skyene, i natt hadde det regna litt. Så snøen var sammensunke med tynn isskare oppå.

 

Jeg var veldig spent på hvordan dette ville gå etter lang tids subbing rundt Evjen og de mange tunge depresjoner. Vi var rett og slett i elendig form, skituren forrige helg ga Borga god trim, for meg ble den for kort, for lite anstrengende, for lite trim.

 

Oppi Espa kjente vi i fotan at dette må vi ha mye mer av, det gikk forferdelig tregt, alle trimmerne ruslet rolig forbi oss, alle var blide og pratsomme. Tenkte ei stund på å ta bananpause ved gården, men jeg tok meg i nakkskinnet og gikk videre oppover, hadde bare brukt en time sålangt. 

 

For det var brøyta. Det så ut som det var godt brøyta bilvei oppi Oksbåsen, og det var også brøyta opp mot Rødåsen. Så vi gikk oppover og forbi Gabrielsrommet. Prøvde å øke tempoet litt, men så slutta brøytinga der. Heldigvis hadde bonden kjørt med traktor videre oppover. Endelig ble det en sårt tiltrengt pause med banan ved Hulluflata!

 

Her funderte vi lenge på veien videre. Kunne vært artig å gått opp til trimkassen og sett folket på ski innover til Kvitsteinan. For det var nok der de var. Her nedi var det veldig lite folk. 

Men valget var greit. Så vi rusla skogstien rett nord. Her var var det gått mye folk, lett og fint å gå. Opp bratta merket jeg at jeg var sliten, men slett ikke utgått, jeg følte jeg gikk godt, med litt tempo, og det gjorde ikke så vondt i fotan. Men jeg var sulten, så vel oppe og utpå hogstflata fant vi oss en god stubbe i halv to tida og hadde oss en lang matpause i slørsola. Med hele Trollheimen i synsranda, så fantastisk fint! Vet ikke om jeg felte noen tårer, jeg gjorde nok det. Jeg tenkte på alle turene mine borti i de fjella.

 

Jeg kløp meg i ermet mens jeg felte flere tårer av vemodig lengsel. Jeg hadde vært på hvert eneste fjell jeg så, både sommer og på ski! Trollhetta, Blåhøa, Bolmetrollhøtta, Snota – alle i hop! Det er ett som jeg aldri kom meg oppå, Rognebba, men vi var nært den august dagen i 2009.

 

Vi ruslet etterhvert videre til Rauhåmmåren. Nå var det kommet endel folk i marka her også, lett å fint å gå på snøstien.

 

I totida var vi fremme ved trimboksen. Jeg segnet nesten om av usigelig, takknemmelig lykke.

 

Hadde lyst til å ta en svingom, rope høyt hurra, men kremtet stille med en tåre i øyekroken, det var for mye folk til slike euforiske utbrudd. For det var slike hurra rop som kjennetegnet meg før i tida, som da jeg etter 7-8 timers blodslit sto på toppen av Blåhøa i juli 2003.  Jeg var ødelagt sliten, jeg slepte meg bortil sittebenken og glodde storøyd på byen vår og bygda oppover. 

 

Var nok helt på bunn nå, men da kan det bare gå en vei, oppover! Hadde en koselig prat med en trimmer som hadde gått opp bratta fra Joplassen. Etterhvert så gled slitenheten av, og jeg samlet utstyr og ruslet på heimover.

 

 

Da kjente jeg det, høyrefoten, den som er ødelagt av dystoni, en muskel hadde gått i krampe! Å nei, hva skjer nå? Jeg grep meg i nakkeskinnet igjen, gå på tenkte jeg! Det funka. Nede på Huluflata var krampa helt borte og vi satte oss med matpakka og varm deilig te borte på den gamle saga. Så deilig i den varme ettermiddagsola, riktig god påskestemning med vår i lufta!

 

Nedover til Espa gikk det tregt, men helt greit. Fikk opp litt tempo også ned siste biten der det var brøyta. Satte oss på en jorddunge ved fjøset og tok en tekopp mens sola seg ned i vest. Hurra! Nå kjente jeg den STORE turgleden seg inn, endelig fikk jeg oppleve solnedgangen oppi marka, de gamle gode turminnene veltet innover meg, endelig har jeg fått igjen lysten!

 

Det var jo igjen en time helt ned til Tølløvstien, men vi kom faktisk helt hjem i seks-tida mens det ennå var litt lyst. Etter en lang og varm dusj, svingte jeg opp noen lekre svinekoteletter med grønnsalat og chips. Borga fikk risgryte og verdens beste Frolicks ringer. Vandret så oppi sofaen, som idag endelig ble brukt riktig, en lang hvile etter en lengre tur. Borga var egentlig sovende helt fram til neste morgen, så sliten. Jeg spratt litt opp og ned, krampa lå og lurte, men vi var så lykkelige for at endelig er vi på tur igjen!

 

 

 

 

……………….

Lett redigert 2. mars 2022, uendret tekst, lagt til noen bilder og kart.