Etter lange vintermåneder med mye sykdom og lange depresjoner, begynte vårsola å snike seg rundt meg i sofaen. Hmm, etter å ha skrevet mange gode turminner så var jo lysten der, men… Så leste jeg Foldenfotos innlegg om Tussilago i Svinvika, da var det gjort!
Turminne fra 13. mars 2020
Startet ved Nebbmelen i 12-tida. Gråvær idag, bare 4 varmegrader, men vindstilt nede ved fjorden, godt turvær. Fremdeles mye snø, som lå langt ned mot fjæra.
Gikk fra parkeringa utpå fyllinga og knipset noen bilder av Rokollen og utover fjorden. Kikket etter hestehov, men her var snødekke.
Det var blitt lunsjtid så jeg tuslet over veien og satte meg ned på de fine benkene ved sandstranda. Hadde votta som sitteunderlag idag, greit nok det, druer og tre skiver brunost, greit nok det. Noe stor dandering av meg oppå fjellduken med termos og full oppakning, bød ikke anledningen til.
Det ble jo riktig trivelig her i vindstilla, savnet sola i gråværet da. Nå var folket kommet ut på søndagstur, de fleste ruslet gangveien rundt Vannspeilet, noen satte seg her med matpakke.
Uti fjæra spankulerte tjelden, den kikket på meg flere ganger! Jo livet er vendt tilbake. Den hadde vært i Afrika på vinterferie og hadde nå flydd hjem til Trøndelag for å hekke.
Ettehvert ruslet jeg over gangbroa og ga meg i kast med gangveien oppover. Er det kommet noe Tussilago, hestehov? Det var bare hardfrosse snø i veikantene, det har vært noen gode dager med oppi 10 grader, men i natt gikk det nedi 5 minus. Noe blomster var ikke å se.
Gikk bortil landet før øya, en utstikker med hvilebenken og eng som vi kan ha piknik i. Måtte klyve over brøytekanten og vade i snøen bortover. Det er mars fremdeles!
Subbet meg borttil ei bjørk utpå elvekanten, for å knipse barndomsbyen min. Vel, det var vel et sjarmerende tettsted på den tida. Alt og alle bak meg i vest var en fantastisk elveos på den tida, elva var her rett foran meg og den fløt uti fjorden her ved Nebbmelen. Men på 70-tallet ble hele greia fylt opp med elvagrus, den moderne oljeindustrien kom og krevde plass, det ble jo by av det så smått, Orkanger by i Orkland kommune.
Husker vel såvidt svillene etter tyskerns utgravinger i Orklaparken, husker veldig godt Hermetikken og har lekt i betongsjakta etter tyskern – det som ble Idrettshallen. Husker veldig godt den dagen Orkla sopte med seg den første Grønørbrua som ble bygd. Pleide ikke så mye de minnene etter 1970-tallet, dro til byen og studerte. Kom tilbake på 2000-tallet som krøpling, da var alt forandret og jeg gikk meg god i fjella.
Artig å mimre litt. Nå må vi se etter blomstern. Tittet høyt og lavt i veikantene mens jeg tuslet tilbake. Bare is og vinter. Hadde så smått gitt opp, var kommet over gangbrua såvidt. Da!
Husker ikke helt om jeg sang No livnar det i lundar høyt, ihvertfall gjallet tonene klokkeklart inni meg. Kunne vel ikke begynne med salmesang midt i folkehopen, men det som skjedde nå var sært nok. Den fantastiske lille blomsten sto slett ikke pent og pyntelig ved veien, bare en kjapp knestående for å ta bildet. Å langt ifra, den var nedi grøfta mellom gangbanen og benkene. Det ble en særdeles gymnastikk å få bretta seg ned ved den lille, fisket fram kamera og se den på nært hold. Den lille var småfrossen etter kuldegradene i natt, men godt og vel igang!
Noe som vanlig ikke gikk upåaktet hen, rett etter at jeg kravlet meg opp fra grøfta igjen, sto jeg nå der å skravlet med en Ørabygg om våren. Han tilbød legehjelp, men snart var vi skjønt enige om at våren var en fantastisk tid.
Himlen blåner for vårt øye, jorden grønnes for vår fot.
Bekken risler for vår tørste, korn og blomst og tre slår rot.
Fuglen spiler sine vinger, barnet pludrer med sin mor.
Skjæråsens fine ord om denne tida. Så begynte da livet igjen for meg også, ei herlig tid kommer nå!
Etter all denne gleden, subbet jeg over fotgjerngerfeltet tilbake til bilen. Denne dagen var noe å starte det nye liv, det nye år på!
Kart over dagens tur. Startet fra parkeringa i Nebbmelen. Gikk først til den fine sandstranda, hadde matpause ved benkene der. Etterpå over gangbrua og så gangstien på vestsida av Gammelosen et par hundre meter. Samme vei tilbake.
