I de siste år, med alt rundt meg som skjer, så stopper det seg for meg når sola forsvinn i desember. Sofa. Kommer ikke igang igjen på nyåret. I år var det tussilago som sparka meg ut og Gauphiet som fikk meg i marka. Idag var været rent forgæle flott, Espa neste!
Turminne fra 20. mars 2022
Starta oppi Espa i 12-tida. Fantastisk vær, 5 grader, lettskya og sola flommet over alle. Labbet i vei opp barflekkene på veien forbi Espa, snart møtte jeg isen, blank, superglatt stålis oppover veien! Møtte naboen, du må ha brodder! Jepp, satte meg ned på en palle ved vegen og knepte de på, det ble ikke tur uten de.
Ganske snart ble jeg klar over, enten går jeg på og med tempo opp til Nedre Rødåsen, eller så surrer jeg omkring i Espa, kroppen var ikke på tur, ingen krefter, musklene ville ikke ha tur!
Så jeg knep tenna sammen og gikk hardt, det jeg maktet. Det gikk med tempo skogsnegle, men på dryge trekvarteret var jeg oppå krysset i Rødåsen til Oksbåsen. Pust ferdig, utslitt, mat nå, virret omkring etter en plass for rasten. Tok et slag opp til krysset mot Aunet, store snømengder, umulig å komme seg ned der vi brukte tidligere vår.
Så da ble det rast på brøytekanten i Nedre Rødåsen, folk som kom i raske steg, hilste “godt vær”! Været hadde endra seg, gråværsskyer nå, sola kom bort. Ble sittende her lenge, turde jeg mer tur, det var mye i kroppen som sa nok tur nå. Men det var så deilig å være ute i marka, påskestemning med et snev av vår.
Så etter mye hvert tuslet jeg videre opp mot Rødåsen. Veien var nesten bar, lite blankis, sola står mer rett på her. Noe som helst vårtegn var det ikke, metervis med snø allesteds. Påskestemning rett og slett, godt og varmt. I dag stilte jeg i Levis bomull, greit nok i vandringen, men frosse kjølig da jeg satte meg i ro – savnet ulla!
Idag gikk jeg oppi tunet på Gabrielrommet. Bortsett fra brøytekantene, var det ingensteds å sitte. Tillot meg å sette meg ned litt i en av hagestolene. Da kjente jeg det. Umåtelig sliten! Hvordan skal jeg klare å gå ned igjen?
Svarene lå rett fram i utsikten fra verandaen! Jeg kikket rett borti de store fjella i Trollheimen og Nordmøre!
Da så, flatet ut i en time med herlig brunostskive og glovarm kaffe. Livet vendte tilbake, følte meg god igjen.
Oh du hildrande! Så klare og fine har jeg vel aldri sett Trollheimsfjella!
Det fløt inn mange gode minner der jeg duppet i hagestolen. Som den marsdagen da jeg gikk meg en skitur fra Hølstoen til Trollhøtta. Står visst i dagboka starta ti, tilbake 19, 24 km totalt, 8 timers tur, mye renhekla kosing i påskesola. Trenger ikke å gjette, de som tok turen idag, hadde det like fint!
Så smått stremte jeg skolissene, kravlet meg på fotan igjen, ruslet ned mot Rødåsen igjen.
Knipset noen bilder av Rommet før jeg kom utpå veien igjen. Isen var helt forandra, sånn løs fromasj, bare å strekke på nedover, tok ikke lenge før jeg var nedpå Nedre Rødåsen igjen.
Sannelig kom sola fram så vakkert! Jeg fisket opp kamera og skulle forevige vakkerheta, men, skya seilte foran før jeg rakk det. Ja, ja, men jeg fikk nå sola i fjeset da idag!
Videre ned til Espa var det bare greit, isen var blitt løs, slapp å stiltre nedover på hålka. Og påskesola hadde mye mer på lur, det klarnet opp, skyene seilte vekk og jeg gikk i skyggefulle skogen nedover! Å jøsses sånt klarvær det ble nå!
Nede ved Espa ved 5-tida. Totalt nede på felgen, de siste metrene var heller kryping enn gåing, men jeg fikk tak i dørhandtaket på bilen og slengte meg oppi baksetet med de siste kreftene. Da kom det for meg hvor vakker verda var nå! Opp med kamera, ut å ta bilde av Espa. Sola skinte lavt med hele seg og jeg ble helt fjetret av alt det sterke solskinnet som pakket meg inn, alle sorger var glemt!
No bli det vår, det kjenne e so vel
De søng så tongt kring alle dalasiå
å synnåvinn han kjem å gjer me sel.
Fikk igjen livet idag. Sterkere nå til å stå imot livssuta. Tar en dag om gangen, men idag, svarte kroppen ja, så da er jeg der.
Kart over dagens tur, merket med røde T. Starta nedi Espa og gikk oppi Gabrielrommet.
