Som vanlig slet jeg sofaens gode varmhet. Men det var 15. april, nå eller aldri! Langfredag også, symbolikken hang tungt over meg, hvis jeg ikke pinte meg selv i dag, ville det ikke bli noe påske og vår. Kreket meg uti garasjen, dro ut ladekabelen, vips så var jeg på vei! Hadde nok sett fram mot disse dager i vårens komme hele vinteren hver vinter, men at det skulle bli så tungt i år, det skremte meg.
Turminne fra 15. april 2022
Det var blitt høgstdag, jeg somlet meg bak bilen, lastet på meg sekken og grep fatt i stavene. Her skulle det gås! Som det praktfulle vær det var nå, med stille og 12 grader, var det skjær nytelse å tusle opp forbi Espa i vårskrud.
Ved veikanten sto en hærskare av hestehov og ønsket meg velkommen til det nye liv i våren. Det gledet meg stort og ga inspirasjon til å tråkke på oppover. Ingen is på veien, greit å gå, men på metervis med snø utover skog og mark.
Siste kneik før første rast oppå Nedre Rødåsen, ble en sann lidelse. Her lå igjen snø og is på veien, glatt, og jeg strevde så svetten silte. Var endel for godt kledt, dratt på meg all vinterulla, det angret jeg nå. Som en engel fra oven kom en ungjente fresende nedover. Med tre nydelige collier i bånd, jeg ble helt satt ut, en ting var at jeg savnet trekken av Voffen, men så fine de tre bikkjene var!
Dermed var jeg oppå Nedre Rødåsen, skrubbsulten, mat nå! Krafset meg bortpå den lille haugen og fant en tørr flekk midt i snøhavet. Trakk fram alt utav sekken, og danderte meg selv så fint oppå med nista og glovarme kaffen.
Falt til ro – helt. Nå ville jeg endelig virkelig høre skogens stillhet og fred. Alle fugler sang, en bokfink kvitret så fornøyd i selja likeved, borte i skogen kurret en due så underfundig.
Var helt i ro, sånn musestille helt i ro, da kom engelen og oppstandelsen. Neida, men jeg var i en annen verden da kråka landet, den satte seg på kneet mitt og kikket seg rundt, enset ikke meg i det hele tatt! Grep etter fotoapparatet med lillefingeren, men da var fuglen fløyet.
Funderte på retning Oksbåsen, men det var et gjørmehav av snø. Nytt slit, prøver oppover mot Hulluflata, der var det bart etter veien.
Oppe ved sommerfjøset møtte jeg veggen. En ting at jeg var klart utslitt, men veien videre var halvmeter hardpakka våt snø. Må kjenne sin begrensning, to år siden var jeg i samme valg, men freste bare videre med Borga halsende foran. Det var lett å gå oppover, det var greit å se på alle trimmerne som lettbente småjogget oppover.
Neste post på dagsorden var Snota. Nå måtte jeg se de kvite diamanter og Snota! Så langt kom jeg ikke i første omgang. Et antall små kvitveis hadde sprunget ut, sto der og lyste i en barflekk midt i all snøen.
Det satte meg helt ut, kvitveis midt oppi all snøen?! Jeg omtrent besvimte av jublende glede, felte adskilige tårer, viftet med henda. Å så fikk jeg da en ny vår, en trasig vinter var over, jeg levde!
Også idag tok jeg frihet å okkupere hagestolen ei stund, men det blir ikke bedre enn dette. Varm, deilig vår og påskesol midt i fjeset med alle de fine diamantene i Trollheimen rett fram i sør!
Var der en times tid, da var jeg kvilt og spretten nok til å ta ifatt med fotografering av kvitveisen. Sto oppi ei skråning, måtte krype oppi og kveile meg rundt den.
Etter en slik kraftanstrengelse og lykke, falt jeg til ro under den store selja i en marginal barflekk. Men nok for å ta de siste brødskivene. Trimmere freste oppover likeved, det var blitt ettermiddag, folk skulle ut å trimme nå.
No livnar det i lundar, No lauvast det i lid,
Den heile skapning studar No fram til sommars tid.
Det er vel fagre stunder Når våren kjem her nord,
Og atter som eit under Nytt liv av daude gror.
Min siste reis for dagen gikk levelig ned til Tufthåggån, isen seilte jeg ned i relativt elegant trav. Ned ved Espa igjen i seks-tida, var jeg pust ferdig, utslitt, knapt gangbar. Slepte meg oppi baksetet, fem-minutt uten å være tilstede, men så ranns det for meg dagens storhet, jeg lever!
Livet på tur er bare glede, bare godhet, bare godt å være til. Jeg må snart skjønne det.
