Tema for vårens første turer, er å krype før man begir seg på ekspedisjoner. Idag var tanken Gabrielrommet og kose seg med hvite diamanter. Men våren var der, maur var der, alle fugler sang og været var så fantastisk!
Turminne fra 18. april 2022
Tuslet oppover fra Espa halv tolv i 9 varmegrader, stille klarvær. Stor lykke for at overlevde en ny trist vinter, ville bare ta det med ro, befeste at jeg lever!
Hestehov var i allfall i full fart ved Espa og stimulerte meg til raskere skritt. Men det gikk seint idag. Mange vennlige markatravere slo av en prat, det oppmuntret til den videre ferda.
Sist begynte isen og snøen her, men nå var det endelig bart og fint å kjøre opp til Nedre Rødåsen.
Oppå Nedre Rødåsen var uret vel over ett, mattida mi. Også idag gikk jeg utpå den lille haugen, “grillhaugen”, men det ble siste gang i år. Fisket ut fjellduken, mat og kaffe, danderte genseren så fint som pute. Satt nå der og nytet den herlige våren, med sola strømmende overalt, ja nå hadde jeg det bra! Og brått ble det slutt, kjente først lukta, så kom hele gjengen stimende. Denne lille haugen er rett og slett ei diger maurtue, hovedtua er litt borti kanten der. Det var bare å riste av seg og evakuere snarest.
Funderte på kvite diamanter. Men godværet var meldt lenge og vel. Hadde lyst på Oksbåsen idag. Det ville bli en snøtur.
Oppå første bakken så jeg de store snømengdene innover, mest lyst til å snu. Men en traktor hadde nettopp kjørt og et følge med hester var rett foran meg. Det ville gå greit å gå innover.
Dagen tok en ny vending ved krysset mot Aunet. Bonden hadde kjørt innover veien med traktor! Da ble det plutselig enkelt, det ville bli en luggum tur, framfor å baske i snøen oppover Oksbåsveien.
Joda, det ble fint. Omtrent som gangveien hjemme, hardt og fint å gå sørover mot Aunet. Hvor langt hadde traktoren kjørt, var spent på det, å gå uti snøen gikk ikke, den var for løs.
Etter en tre kvarter var jeg oppom hogstfeltet, det ser jo ikke ut, men planen var å gå ned stien fra Aunet til Espa. På en god sommerdag bruker jeg sjelden mer enn en drøy halvtime ned til Espa. Som jeg så det herfra ville det gå greit uansett, mye barflekker nedover som jeg kunne snike meg rundt djupsnøen. Lignet på en ekspedisjon nå!
Alt forandret seg oppom Aunet. Det var jo hardtrampet sti opp fra Espa! Når jeg tenkte meg om, så hadde jeg sett den da jeg starta. Da ble alt mye enklere og jeg kunne bare roe ned dagen. Kroppen hadde egentlig fått nok tur.
Kreket meg ned til den gode, gamle plankestabelen foran markastua hvor vi har rastet i alle år. Minnene strømmet på, den mektige godfølelsen seg inn med det fantastiske påskeværet! Ble lenge med lang kaffekopp og brødskivene mine, nå var alt greit, sola gikk ned om fire timer, og jeg kunne kose meg hele dagen som var igjen.
Så smått samlet jeg sekken og ruslet videre nedover. Litt spent på om det var kommet noen vårblomster. I engbakken, bildet over, rett ned for Aunet vokser det liljekonvall, men først kommer kvitveis. Lite å se til de ennå.
Rett oppom Espa seilte jeg ut resten av dagen. Var litt over seks klokka nå, luggumt med de siste brødskivene her i engbakken oppom gården. Er så glad i solstjerne, nå var sola kommet passe langt ned og der lå jeg langflat, koste meg med kaffekoppen og sola i auan!
Så smått tuslet jeg helt ned til Espa igjen. Nå var sola kommet nedi skogen, jeg ble helt fjetret og fylt av andakt med alle de fantastiske gullstrålene som pakket meg inn! Det er ei fin tid nå, alle fugler kvitret rundt meg og snart begynner vårblomstringa!
Var nede ved bilen i 7-tida. En dag jeg aldri glemmer. Det ble ikke lange turen, men den hadde alt og den ga alt. Er ikke i nærheten av å være sterk nok til lange ekspedisjoner, men slikt småtteri som turen idag, gir meg kraft til å fortsette, tross alt.
Kart over dagens tur. Startet i Espa og gikk en runde, merket med røde T, først opp til Nedre Rødåsen og innover Oksbåsveien. Gikk videre sørover til Aunet og stien i hogsfeltet ned til Espa igjen.
