Møtte veggen idag. Det er ikke noe nytt. Store planer for dagen, som Hulluflata. Masse lyst og “energi”, men ødelagt kropp som må ha daglige behandlinger. Da blir det som det blir, særlig når en av de viktigste beh. går skeis. Lurer meg ut på gode dager imellom når “søstrene” anbefaler det, men i dag var det litt overilt….bra en kjenner marka og de beste kvilesteder da!
Turminne fra 24. april 2022
Ved Espa i 12-tida, følte meg god, god nok. Med lettskyet vær og stor varme var det en drømmedag, mens jeg stilte i vinterull under. Burde skjønt det, markatrimmerne var lettkledte, jeg følte meg snart veldig varm, veldig tung. Og en rar, hvesende hoste. Hmmm.
Ruslet stille oppover i den største velstand av vær. At jeg igjen skulle få oppleve en slik ny vår, et nytt år, gleden kilte meg nedover ryggen og løftet min gange videre.
Ved det øverste huset i Espa ble gleden nesten for meget. Den store sommerbrisen hadde satt i gang hvitveisen og den blomstret friskt i engbakkene!
Ruslet videre i stor andakt om dagen som skulle komme og bli min. Gullpudra ved Gabrielrommet og de kvite diamanter! Å som jeg gledet meg! Dagen var ikke min, en bil sveivet ned ruta, alt ok med deg? Så jeg var ikke der, snart begynte jeg å se rare stjerner på himmelen, kroppen begynte å sige nedover. Gosh!
Flyttet nesten ikke fotan, men miraklenes tid er ikke forbi.
Velva meg ned i en fin engbakke i Tufthåggån, skrelte av ulla og livet ble levelig på en måte. Gaflet i meg fire brødskiver og tre kopper kaffe, så lysere på saken.
Ergelig også, men slik er livet. Møte med veggen svares best med momentant sittende og drikke. Noe har jeg da lært de 20 årene jeg har vært gående “atti fjello”. Ergelig at en slik dag ble en sånn dag. Så noen tårer falt i den erkjennelsen, jeg måtte snu vandrerstaven hjem. Gullpudra, eller maigull på norsk, står nå godt ved bekken den, og var nå gullstjerne i sin blomst, så blir det dager igjen.
Så da skromlet jeg meg ned att til Espa. Rart med det, men den allmektige hadde fremdeles ett ess i ermet som jeg nå fikk. Hurra!
Det ble en andakt i knestående i veigrøfta. En salig stund i takknemlighet for den nye våren!
Jeg hadde ikke med karbonstativet idag, måtte bruke sekken som støtte. Å gid så mye lys, lysmåleren surret helt rundt før den kom med en gjetning. De hvite blomsterbladene var sterk kost!
Ved golfen igjen skramlet alt av turgreier oppi baksetet og dro hjem hastig. Følte på det igjen, men var kar til å kjøre, så det gikk uten problem.
Karbis, grillet, med ekstra ost og cherrytomat. Masse jasminris. En gedigen Favorittsalat med rømmedressing og finhakka oliven og tomat til. Det ble søndagsmiddagen sin det. Selv om tårene rant fritt etter det som gikk i veggen, så fikk jeg en ny dag. Med smak av livet!
Den aner Maiens underbare Flammer,
Naar alle mørke Vinterskyer vige,
Naar ingen Kulde Hjertebladet rammer.
April, min Ven, er Navnet paa din Pige:
Snart kolde Blik, snart hemmelige Pile;
Du ved ei endnu ret, hvad de vil sige.
Welhaven
