Det satt en syk en, oppe ved huska i Gabrielrommet. Hostet stygt, vondt i føttene, frossen og kald, oppkledt med all vinterulla, lue og votter. Trivdes ikke med stoda, men nylig hadde jeg pratet med en av fars elever, på slutten av 70-åra, ga perspektiv til hvor jeg var i livet. Etter den deilige matpakka, vandret jeg videre inn i livet utpå Rødåsbakkene.
Idag sto mesteren Mozart sine toner klokkerent i hodet, nynnet på den fine teksten som var satt til.
Komm, lieber Mai, und mache
die Bäume wieder grün,
und lass mir an dem Bache
die kleinen Veilchen blüh’n!
Wie möcht’ ich doch so gerne
ein Veilchen wieder seh’n!
Ach, lieber Mai, wie gerne
einmal spazieren geh’n!
Turminne fra 1. mai 2022
Idag stemte ingenting, vann i lungene og knapt gangfør. Men jeg klarte å ha meg ut, ut på tur, seier!
Tasset utslitt og uvel og stotrende oppover i retning Rødåsen fra Nedre Rødåsen i 12-tida, 9 iskalde grader, gråvær, iskald vind. Med vinterulla på, likevel ingen varme, frossen.
Ved 40 meter lenger opp, åpnet himmelens engler seg. Jo, virkelig! Maigull blomstrer nå, jeg lettet fra marken i en usigelig glede, jeg hadde virkelig overlevd en ny vinter, vårens gull var igjen for mine øyne!
Det ble med en liten sveving. Å ha seg inni grøfta var dødfødt prosjekt, ville kommet ned, ville fått bildet, men oppigjen?
Like ovom, tuslet jeg inn Gabriel-Rødåsen og spredte ut fjellduken ved dusta. La alt i sekken i et virvar oppå, og kroet meg godt omkring brunostskivene og den glovarme kaffekoppen. Livet vendte tilbake nå som jeg hadde sett årets nye liv!
Og det ble mer! Trass i det innstendige gråvær i vest, så skinte de hvite diamanter i Trollheimen. Nå lå jeg og glodde rett på Snota, alle goder minner fra den tida rant meg i hu.
Det var bestemt at noe snø ville jeg ikke ha under fotsålene idag. Det begrenset saken mye, for litt siden pratet jeg med en markavandrer som hadde kommet over fra Ulvåsen. Joda, kunne han fortelle, det var snø til knes oppå myrene ja! Sukk.
Bak meg var nemlig hvitveisen teppelagt. Får finne enger med mer av dette, etter mye om og hvert så tuslet jeg turstien utover mot Eldevikveien (melkeveien).
Gikk utover ned til kraftlinja. Men der nedover var det lite blomstring så jeg snudde og gikk opp i engene under Gabriel Rødåsen igjen.
Jeg har jo fjaset mye om engler, reinkarnasjon og nytt liv. Det første som møtte meg ute i engene, slo meg i bakken med en inderlig glede, som jeg neppe har kjent på årsvis, tårene rant fritt og jeg jublet kom mai du skjønne milde av full kraft. Herlig, at lykken skulle stå meg så bi!
Igjen, sekken tømt og strødd over fjellduken. La meg langflat ved liljen, og koste meg lenge med portrettfotografering av den skjønne gullstjerna.
Livet var nå levelig, og noe mer av dagen hadde jeg ikke lov til å forvente. I de søte drømmer og glede ved liljen, så hadde jeg et ess i ermet. Spørs om jeg skulle flashe det nå etterhvert.
Ruslet innover engene igjen og opp mot Rommet igjen. Engene er et trist syn nå, helt gjengrodd av bringebærkratt og skogen tar tilbake engene. Har vært slåttemark og en del oppløyd til dyrkamark, det står to ploger trukket av hester rundt i kantene på engene. Helt i vestkanten er ruinene av fjøs og våningshus, knapt synlige lenger.
Så ble det en siste hvil for dagen, klokka hadde ruslet over seks, bak det lette gråværet seilte sola ned i grantoppene. Det ble kaldt. Den lille, småkalde kaffeskvetten som var igjen, var så marginal at den lunket lite. Det var jo godt med grovbrød med brunost på!
Men jeg satt og frøs, innså nå at det var for lite mat med. Begynte å ville heim. Da skjedde noe helt fantastisk! Oppe i ei svær gran begynte det å sjoooe noe så infernalsk, og så noe høylytt kurring! Så nært har jeg aldri vært orrhane, den var helt i nærheten av meg, å så artig!
Nå hadde jeg bare ett ess igjen. Jeg visste om plassen, der har voffen og meg vært i flere år, aldri blitt skuffet.
Ny allsang med kom mai du skjønne milde, vel jeg måtte besørge andre stemme selv. For der var den i år også og i full blomst, maigull! Jeg satte meg ned ved den lille i andakt, og med skjelvende, iskalde fingre ruget jeg fast kamera oppå sekken og lot teknikken ta hånd om saken. Ble da ikke så verst, selv var jeg ute av stand til annet enn å komponere saken.
Ved sju tilbake til Nedre Rødåsen. Totalt pust ferdig, iskald til margen, utslitt. Men de gledene dagen idag ga, var så fundamentale at alle sorger gled av, etter en sweet n sour hjemme, var jeg oppå igjen, mer enn oppå igjen, livet er herlig!
Kom derfor, mai, du milde,
gjør skogen atter grønn,
og la ved bekk og kilde
fiolen blomstre skjønn!
Hvor ville jeg dog gjerne
at jeg igjen deg så!
Akk, kjære mai, hvor gjerne
gad jeg i marken gå!
Jo, jeg er der nå!
Tenkte å skryte av artiklene dine om våren og vår-opplevelser! Kjekt å se at andre også opplever stor glede i vårdagene.
Mai er en måned jeg liker ekstra godt: Snøen er på vikende front, blomstringen begynner og fuglesangen strømmer ut i skog og li. Senere også i fjellet.
Håper du kan fortsette med dine rusleturer og beskrive dem med fine bilder og engasjerende tekster.
Selv har jeg også holdt meg til turer i nærområder. Kan oppleve mye der også! Satser på lengre turer etter hvert. Gjerne til fjells.
Ha det bra!