Etter at snøen dro sin vei, har jeg lengtet etter en tur til Stigerslettet, ikke lange vegen, men en tur som markerer sommerens komme.

Stoda idag var at kroppen fikk en storsmell igår, dvs ryggen. Merket lite til det oppover bakkan, men det var noe annet i kroppen som lurte og det slo meg i bakken utpå natta.

Turminne fra 6. juni 2022

Hadde vært oppi Viggja og tenkte en tur oppi Siljan idag, stoppet ved bommen i Vekta, men jeg hadde ikke bompenger. Vel, greit, kan ta turen i marka istedet.

Sent på eftan sto jeg ved Knutsslettet og funderte. Var vel god nok, så prøver en tur.

Knutsslettet

Var bare kjapp forbi Knutsslettet, triste greier.

Voffen og meg har jo gått opp her mang en gang, lett og fin tur, ingen tunge bakker. Hatt en enkel pause på stubben oppi hogstfeltet.

Idag spekulerte jeg fælt, syns det var slitsomt og bratt oppover til Stigerslettet. Det var nok noe som sto på.

Stigerslettet

Ikvelda måtte jeg sannelig oppå benken for å få kvila mi. Vanligvis stubben, fri sikt utover Siljan.

Ble sittende lenge og vel. Den smakte så godt kveldsmaten, brunost og kaffe. Men erkjente nå “siste reis”, det må noe alvorlig til for å få meg på beina og igang igjen. Sukk.

Så smått tuslet ned den gamle vegen. Sola kilte nå nedi grantoppene, en vakker pinsekveld.

Solnedgang

Men nå merket jeg at utropstegnene var oppbrukt. Kroppen var – slutt. Snedig. Det var noe som sto på, best å komme seg ned til veien. Stappet kamera i sekken og hastet på, det tok et kvarter.

Baki volvoen avsluttet jeg vårsesongen. Det blir en pause nå, kjente jeg over den siste brunostskiva. Under sterk tvil avsluttet jeg dagen med disse ord:

Du må aldri glemme når du sitter der i mørket
At finnes det mørke, finnes det lys
Det er lett å glemme at lyset finnes
Når man er omsluttet av mørke tanker og negativitet

0 Kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments