Det stunder over høysommer, de vakreste blomane er på hell og fuglesangen har stilnet.
Turminne fra 29. juli 2022
Den vakreste sensommer-dagen i juli tok jeg turen til P-plassen ved Knutsslettet. Lettskya, 20 grader, en herlig dag! Hadde en lengre lunsj i baksetet mens jeg gledet meg stort over sommerens vakkerhet.
Gikk meg en runde nedpå myra etterpå.
Det var sensommer siste sang og ingen orkideer å se til. Den fine, lilla kvitbladtistel prydet stikanten nedover.
Tuslet opp igjen, var det noe å se i veikanten? Lite, bonden hadde slått veikanten, så jeg ruslet uti skogkanten og fant lite spennende. Men der, nedi graset!
Den siste marihand! Den sto nedi graset, graset hadde vokst den over hodet, den sto bare der og sturet stakkar. Små fine flekker på bladene, lysrosa blomster, som flekkmarihand i marka bruker å være.
Varm i hjertet av dette la jeg meg i baksetet igjen, hvilte godt før neste stopp. Oksbåsen.
Det var vel i meste laget oppurtunt å slepe seg helt opp til hytta med kroppen ikke engang på halvtolv. Men gevinsten ble særdeles, det visste jeg og den fikk jeg. Krafset meg oppå verandaen på Runebu, og stønnet langt i en enorm glede. Litt liv er det da trass alt.
Hadde ikke brakt med noe bakkels og kaffe, men bare strakk ut og lot gleden omfavne mitt likbleke legeme. Vel vitende om at var min skyld, selv om aldri så anemisk og med vann i lungene, så var det stunder i det siste jeg hadde fått det til og kanskje vært i nærheten av Årlia idag.
Nuvel. Bare lot gleden flomme her, var så godt å være her. Tuslet uti enga for å se, sommerblomstene var på hell.
Så smått tuslet ned igjen, det var den som ble mitt opphold idag da. Nå var tankene innstilt på den siste nattfiol, spenning! Det er ikke lange kjøreturen oppå Sagflata, men snart ble det klart at sommeren var på hell og at bonden hadde slått alle veikantene.
Ruslet nå litt rundt omkring, intet å se. På den faste plassen ved stolpen var det ingen, men jeg gikk rett på tørrstilken av nattfiol fra ifjor. Alle de andre som jeg hadde sett tidligere i sommer, borte! Det virket som noen hadde plukket alle orkideene, den sto jo helt i stikanten, synd det da!
Ruslet noen meter opp i retning Øvre Rødåsen, veikanten var slått, fåfengt å lete etter den her oppover.
Så da vendte jeg og egnet meg til utsikten. Den står der til evig tid. Utpå skogkanten fikk jeg glede i hjerte, så fin utsikt sørover mot Trollhetta, Bolmetrollhøtta og Snota, så karakeristiske profiler!
En fullbyrdet dag, en trist dag i sin måte at orkideene er over for i år, en dag jeg må bære i hjertet og vite at livet er der selv om stunda aldri så mørk, en dag som gir utsikter!
Å leva, det er å elska
det beste di sjel fekk nå;
å leva, det er i arbeid
mot rikare mål å trå.
