Vart tur til Minillkroken idag. Det var vel 5 grader, regnyr da vi kom, men så skinte sol på mine bleke kinn. Dialysen startet i 2019 og har vel i prakis “tatt rotta” på meg. Jeg går ikke lenger, jeg sleper meg bortover.
Redsla for å glii bort, gnager i hodet mitt. Redd for den siste dag men når kommer den?
Iallefall, vi koste oss med kylling i karri, cola og og nystekte rundstykker. Det var levelig ved leveggen!
Det var her ved Håggåsetra på Minillkroken dagens rast var. Jeg hadde vel svevd ved sommerlig vær, men været var greit varmt nok i all ulla og en real dunjakke mens vi gaflet i oss real turmat.
Da har jeg opplevd livet igjen. Antakelig for første skikkelige gang i 2022. Et år som vil verke i sinnet, men dagens tur gir dog det beste minnet
Den veg til livet er so trong,
Der sjeldan rosor anga;
Men klungrar veksa mang ein gong
Og fast ved foten hanga.
Det sting og brenn,
Og blodet renn,
So tidt eg sår og maktlaus stend
Og kvider for å ganga.
Hei!
Jeg skal slett ikke klage, men turene mine har, som før nevnt, blitt korte i det siste. Blir for mye inneliv. Musikk og kryssord er kjekt, men ikke hele dagen.
Derfor er det godt å ty til turene dine. Senest i dag. Har nok lest alle tur-referatene dine flere ganger. Skikkelige lyspunkt i mørketida!
Så jeg mener du fortjener ros! Det er nemlig mye på »nettet» av tur-prat som jeg finner lite interessant.
God helg!