La oss starte med begynnelsen, far satte istand Håggåsetra på slutten av 1970-tallet og Minillkroken ble en del av Trollheimen landskapsvernområde da den ble opprettet i 1987. Da var jeg godt igang med fjellturer herfra, det ble mange turer oppå Pikfjellet.
Dette gamle bildet viser sætra med melkespann og fjøset til høyre. Da vi begynte å reparere sætra, var fjøset så dårlig at det måtte bare rives. Pipa på sætra var en krasafaren konstruksjon av tørka leire, så den rev vi også. Melkestellet tok vi av, så forfallent, panelte overveggen (se bildet øverst). Smørkinna etc er bevart og står inne på sætra.
Midt i bildet, foran grinda, ser vi budeia på Håggåsætra. Det er tid for melking. Vi ser også noen geiter, det var det på Løkkjsætra også da vi var der tidlig på 1960-tallet. Husker godt at jeg fikk kjenne på geitosten som Joddå hadde laget. Vi gjerdet en ny utgard, far laget ny grind. Legg merke til beitemarka oppe til høyre, beitnga holdt skogen nede. Idag er det tett og grovvokst bjørkeskog her.
I forgrunnen på det gamle bildet ser vi stallen. Her følger to bilder, før og etter restaureringa av stallen og det ble lagt nytt tak.
Denne historia skriver jeg som en tur i skog og fjell, ad hoc, stort sett fra 2002 da jeg begynte på igjen, tar turene ettersom jeg finner det for godt, med sikte på å få med de fleste startpunktene mine. Navna på kommunene er de “gamle” fra før 2020, syns det er lettere å holde styr på. Turisthyttene som den på Jøldalen og Gjevillvatnet tar jeg ikke med, det har sin egen greie og er enkle å ta seg til.
Markerer starten på det hele med et bilde fra 2002. Steinbrothytta står det på kartet, var kjentmannspost her den sommeren, jeg ble oppfordret til å ta disse for å trene meg opp etter alle årene jeg var så sjuk. Far var med på turen. Dette var starten på alle de fine turene til Omnfjellvarden og starten på fjelltureventyret mitt langt “atti fjellom”.
Mor og far virket som lærere uti Lensvika tidlig på 1950-tallet. Det var veldig spennende å kjøre seg en tur dit, se hva Nordheian/Hestgrovheia hadde å by på. Dette gamle bildet fra 2002 og digitalkameraets spede begynnelse, viser på en sjarmerende og rufsete måte mitt første møte med de fjella. Jeg visste ikke om Sør-Varden da, men kjørte oppi Herdalen og sleit meg til topps på Vestre Varde i kraftig snøstorm!
Snillfjord. Knubbriket. Jeg fikk tidlig et kjærlighet/ hat forhold til dette gaupterrenget. Høsten 2002 ble Kjentmannspostene i Orkdal for liten utfordring, så da tok jeg krykkene fatt og krykket meg oppå Høystakken i Vuttudalen. Da gikk det ikke lenge før det hjelpemidlet havnet i restavfallet og jeg besøkte de 30 postene i Snillfjord.
Vennaknubben er vel den fineste knubben i knubbriket som vi kalte det. Luggum tur, luggumt bratt, luggumt terreng å være i og start fra Tiurleiken. Kan ikke bli bedre!
Denne fine maidagen i 2004 hadde vi en nydelig tur til Hogsgåsa, Snillfjords høyeste fjell. Fikk en fantastisk solnedgang og hadde det så trivelig ved sætra. Nedi almlia oppom gården vokste det lerkespore, det var en stor og gledelig overraskelse!
Den fineste turen til Annølskammen 509 moh går fra Annøl Gård. Start nede ved E39, styggbratt opp til sabotørhytta, hotell fønix, på kartet bare Fønix. Har gått denne ruta endel ganger, men i 2016 raserte vårflommen nedre del av stien. Det ble reparert med en styggbratt og smal stige. Den fikk jeg ikke til å klatre opp, Borga blånektet å prøve stigen, men det går på et vis å krafse seg opp bekkefaret og inn på stien i overkant av stigen.
Starter fra Stuggdalen når tar en tur til Slettfjellet. Parkerer ved høyløa og går langs bekken opp til de store myrene under Slettfjellet. Har startet fra sætrene når jeg skulle på Jolifjellet, det ble ugreit bratt første delen.
Starter ved veien når går på ski til Slettfjellet. Går inn til Stuggudalstjønnen og svinger opp på sørsida av Vardfjellet.
Har hatt endel flotte skiturer til Gråurfjellet fra Stuggudalen. Da har jeg gått omtrent midtveis på Stuggudalstjønna, tatt bratt opp glenna på sørsida oppi snaufjellet og gått gjennom Rindalsporten.
Den vakreste sommerdagen i 2004, med tynn skodde på fjelltoppene, kjørte jeg uti Todalen til Øytun og gikk seterstien til Nordvikssetra. Hadde jo vært i arboretet i Svinvika flere ganger, det var fint i Todalen! Nå skulle jeg på Trollheimstoppen Indre Sula for å se Trollheimen vestfra, jeg hadde jo sett den spisse toppen fra de fleste fjella jeg hadde vært på. Det ble en helt fantastisk tur til seters, lenger oppi fjellet venter flere gleder, som Suloppkommet, verdens beste fjellvatn! Men Indre Sula gikk over i historia som den ufullendte…
Denne augustdagen i 2003 var jeg i full fyr, idag ble det Indre Sula! Kom meg oppå Gråfjellet 1104 moh. Kunne nesten ta i Indre Sula. Men, tåke og regn dreiv kjapt inn, så det var bare å tusle ned i Kvenbøtela igjen. Jeg kjente det på toppen, skalv av redsel for den majestetiske Trollheims-toppen rett fram. Fant ut at noen fjellltopper er bare for mye å gape over for meg, men det sto ikke på lengda på turen.
I 2006 prøvde jeg Indre Sula igjen, også på denne turen ble jeg lammet av skrekk for giganten rett over dalen. Gikk meg en tur til Skuggfjellet 1006 moh. Var egentlig litt forvirret av følelsene, greide ikke å få med meg storheten rett over dalen. Altså Trollhøtta 1299 moh (spissen til venstre i bildet), det var soleklart at den var absolutt ingen tur for meg. Planen var å gå opp Litlbotnen, men i ettertid fant jeg ut at det var bare dumt, jeg ville ha møtt hakket i Indre Sula, da vi satt ved det noen år senere og kikket ned i Litlbotnen, var det ubegripelig at jeg ville forsøke det. I tillegg til hakket var det noen bergsva oppunder toppen.
Prøvde Blånebba to ganger, startet fra Holtasetra. Den ene gangen møtte jeg snøen oppe ved Blånebbvatnet, kom ikke lenger. Høsten 2005 var det bart og bedre vær, jeg kom meg oppå toppryggen på Blånebba! Men der møtte jeg hakk. Stiv av skrekk klarte jeg likevel å ta noen bilder ved hakket, fikk aldri sett Indre Sula fra Blånebba.
Gråurfjellet. Det naturlige startpunkt ble for meg fra Lomundsjø bedehus, gå opp driftsveien forbi Frekslia og så oppå Prestlifjellet. Ingen bomvei, stor parkering og greit å hvile litt etter fjellturen. Dermed var vi oppi en ny og fantastisk fjellverden, store områder med lange, lange fine fjellturer!
Seterengene uti Fossdalen er et eldorado for orkideer. Hit blir det tur i slutten av juni, en stor artsrikdom og et dusin ulike orkideer. I første rekke legger man merke til lappmarihand, som står i de fleste rikmyrflekker og ved rike kilder utover hele dalen!
Resfjellet. Det første av de hellige fjell. Da vi kom oppi Vålåskaret høsten 2002, hadde vi ingen idè om turstien til fjells, og da vi kom til Saudauden var det rett og slett skiføre, vi fant aldri utav hvor toppen var.
Det ble slutt på de fine sommerturene fra Vålåskaret. Kveget nappet Borga i ørene så vi måtte finne oss et nytt paradis. Det fant vi! Turstien fra Storslåttå var jo helt fantastisk, på en liten time var vi oppe ved Ogjerdhøylua!
Hølstoen -> Rindhatten. Det er alltid trivelig med en tur uti Hølstoen, gå seg en tur oppå Raudfjellet, flott reinrosehei oppe ved toppen og ved varden verdens beste nærutsikt til Trollheimsfjella, særlig Trollhetta, Rindhatten, Snota og Trollhøtta (som jeg “feilaktig” benevner Bolmetrollhøtta eller bare Bolmen). For det er nettopp “Bolmen” som er hovedmålet mitt fra Hølstoen, blitt en del turer både på ski og til fots, en tur med bra lengde, nesten 2 mil, og en fantastisk utsikt innover Trollheimen.
Det ultimate målet er Rindhatten. Det blir ca 3 mil, så det blir helst skitur. Gikk engang opp fra Bjørnaråa, opp Porkryggen til Dukfonna, men det mest overkommelige er å gå opp ryggen fra Helgetunsetra til Vippesteinen og så rett på toppen av Rindhatten.
Skal jeg en tur på ski til Raudfjellet, er det fint å gå bortom Sausetra. På tur til Svarthatten raster jeg ved setra, turstien ned til Raudfjelltjønna går via setra.
En nydelig vinterdag i 2008 gikk vi oss en lang skitur inn til Eiterdalssetrin. Hadde store planer om å komme oss oppunder Skinnfellberga, altså sørsida av Seterfjellet. Ville se på sommerruter til Pekhøtta og spesielt Blånebba. Hadde vært på Fruhøtta to år tidligere, da gikk jeg Eiterdalen innover. Husker godt alle de fine, innskjærte “spildrene” som var hengt opp på setra.
Det var Neådalssnota som var målet denne julidagen i 2004, det ville jeg ha greid. Allerede oppe ved Naustådalssetra fikk jeg oppleve den magiske storheten av denne sida av Trollheimen. Fjella vi ser, fv Grinaren, Skjerdingen og Snøfjellet, var neste mål etter Snota, jeg prøvde Grinaren (opp langs Myrøkja), de to andre ble raskt skrinlagt, bratte klatrefjell viste det seg. Denne dagen ble det tur til Salen, jeg fant aldri noe god sti oppå Neådalssnota, det ble en 2-dagers telttur 2 år senere fra Bårdsgården.
Ilfjellet har alltid vært magisk for meg. Men det var Verjvatnet som ble det naturlige startpunkt, kortest reise, enklest tur til toppen, fantastisk reinrosehei på denne sida. Men snart fant jeg ut at å starte ved Hurundsjøen var vel så enkelt, nå er det kommet merket tursti via fossen i Ila og da er det greit å ta seg en topptur til Ilfjellet.
Men det var å gå fra setra vår på Ilbogen som var drømmen fra barnsben av. Ville starte fra setra og gå opp Ljøsbekken til Ilfjellet. Så langt er det blitt to turer. Det var i de dager Borga ble født jeg for første gang ruslet stien oppover Ljøsbekken. Turen ble moderat lang, ca 12 km t/r, fantastisk reinroseblomstring den dagen! To år senere var Borga med på laget da vi gikk samme turen igjen, gikk turstien ved Ljøsbekken da også, en fantastisk dag i fjellet!
En sommertur til Gråfjellet starter jeg fra de innerste Heldalssætrene. Parkerer ved Roggogjerdsætra og går TT-stien nordove. En av de mest fantastiske fjellturene i Trollheimen, den gir alt uten å kreve alt jeg har av krefter. Koselig tur “atti fjella”.
“Mitt hjerte alltid vanker” – det blir Svartdalssætra og helt oppå Svarthetta. Her ble jeg båret oppi fjella som liten av store, sterke far. Og denne dagen gikk jeg samme veien på 50-års dagen min. På toppen av Svarthetta ble dagen feiret med sjokolade, kaffe og allsang! Vi starter nede ved stolheisen over Minilla. Mer moderate turer blir Gråfjellet via Vardhøa, eller sette seg i solveggen i Skrikdalen, fyre opp et bål, koke seg kaffe på svartkjelen.
Vi var bortom Minilldalssætrene når vi gikk skitur i påska til Skrikdalen, dette er Oppdalssætre.
Fra barndommen av var Appelsinsteinen et forjettet mål. Vi gikk fra hytta vår ved Rissætra via Minilldalssætren til Minillglupen. Gikk litt oppover mot Falkfangerhøa, på ca 1000 moh ligger det en svær flyttblokk. I mars 2008 tok jeg turen helt alene, spekulerte på om jeg var i stand til skitur oppå Blåhøa igjen, rastet ved Appelsinsteinen som vanlig. Gjennoførte skituren til Blåhøa 2 år tidligere, ble litt for langt, godt over 3 mil t/r Gregosen.
Høghø er noe av det fineste blomsterfjellet jeg vet om i Trollheimen, bl.a. sjeldne arter som dubbestarr. Svinger av her ved Håkkårsætra og kjører oppi steinbruddet. Nydelig fjelltur over Grønadalen og oppå Høghøa.
Sørlifjellet. Sommeren 2004 ble min første tur oppi Ramsfjella, denne dagen oppi de rike reinroseheiene i Sørlifjellet, startet fra Holssætra.
Går turen til favorittfjella Nørdstfjellet og Refshuskollen, er det naturlig å starte fra Stamnessætrene. Fantastiske forekomster av tuesildre og rødsildre!
Da jeg tok den lange fjellturen til Ramshøkallen, høsten 2006, så jeg på kartet at var naturlig å starte fra Vollasætra og følge den merka turstien til fjells. Senere er det blitt her jeg starter for de lange, fine turene sør i Ramsfjella.
Skal jeg en tur oppå Leverkinna, er det greit å starte fra Gunnessætra, fin tursti oppover.
Sånn halvveis oppover turstien, på en fjellrabbe like oppom bjørkeskogen, møter du norsk malurt. Et fantastisk syn, en av de klassiske fjellplantene! Det står rikelig av den på toppen av Leverkinna.
Ramsfjella fra øst, fra Ulsberg, var lenge helt ukjent for meg. Denne vakre juni-dagen tok jeg turen opp til Heverfallsætra, derfra var det hellelagt sti til Selehuset ved Hevertjønna. Nye fantastiske opplevelser i Ramsfjella og reinrose-heia på sitt fineste!
Unndalssetra – Brattfonnhøa er en fantastisk fjelltur med de fleste av Dovreplantene på sitt nordligste i Sør-Norge!
Vi hadde vært noen turer til Orkelsjøen og oppå Orkelhøa. Den augustdagen jeg parkerte ved Unndalsætra var forventningene skyhøye. Og alle ble innfridd! Oppdalssildre og snøgras oppi snøleiene, høyfjellsklokke på toppen. Jo det ble en fantastisk dag!
Brattskarven. En vakker dag på høsten i 2006 sto jeg ved Vognillsetra og spekulerte på hvordan jeg kom meg til fjells, var ganske tett bjørkeskog, lite stier. Det ble en lang tur til Brattskarven. Senere startet jeg fra Remma ved Skarvatnet, brattere til fjells, ikke så langt.
Storlidalen. Det store målet var Storsalen 1720 moh flere mente at den måtte jeg prøve! Men gjennom årene ga jeg opp den, mye styr med lang sykling innover og et intenst bratt fjell. Vi var på Nonshøa 1519 moh i 2003, hadde store planer for Innerdalsfjella dengang. Men jeg går meg heller en tur til Tohatten som gir en storslått utsikt innover Trollheimen, da starter jeg fra Storlia og går opp til hytta ved Lontjønna. Hatt mange fine stunder der! Toppen av Tohatten er knapt 5 km videre i ganske slak grushei, oppå den kan du stå med et bein i hvert fylke!
Nord-Årlia – et vendepunkt – et eget turmål – var en av de siste store oppdagelsene i Ulvåsmarka. Vi hørte ymse historier om den, at det inngjerdet og til nedfalls. Det viste seg å være ei velholdt jakthytte, med en fin setervoll som ble slått og pleid. Feiret 60-års dagen min her, i all stillhet.
Sør-Årlia. Endepunkt for turene våre, enten vi går den lengre og skromlete grusveien fra Ulvåsen, eller den fine skogsstien opp fra Oksbåsen via Evjensslettet. Her er det fred og ro, byens larm hører vi ikke her baki marka.
Når vi går tur til Årlia, raster vi ofte i enga ved Stigerslættet. Eller bare går meg en liten tur i marka, så er det fint å ha stubben ved Stigerslættet som mål. Luggum tur.
Knutsslættet (på kartet markert som Evjenslættet), innerst i Oksbåsveien, er et av de bedre startpunkt i marka. Grei sti opp via det nedraste Knutsslættet til Stigerslættet, da er det ikke langt igjen til Årlia.
Det kan gjøres så enkelt. Kjøre meg en tur til Oksbåsen, tar et kvarter. Og bare rulle seg utav bilen så er jeg i Ulvåsmarka. Enkelt og greit. Stort utbytte. Gjør dagen til noe!
Den beste plassen i verda, det må bli Håggåsetra. Fjellsetra som far satte i stand og reddet fra nedfall. En diamant i Trollheimen for oss, som alltid gir glede og ro i sjelen!
– – – – – – –
Alle geografiske navn er iht Statens Kartverk
